Spill opp, sigøyner!

*

Nå har denne “unnskyld så det gynger og synger at jeg ikke oppdaterer så ofte”-meldingen stått som en bukk foran meg altfor lenge. Bukker vokser når de får stå og tygge i seg havre døgnet gjennom. Men ting er i emning, og endelig har våren kommet og gitt meg styrke til å hoppe over. Derfor snakker jeg om våren i dag. Den observante vil legge merke til at jeg låner et grep fra de moderne dj-er, og sampler litt norsk poesi inn i mitt lille stykke. Vel. Nok preik. Til lykke med våren, kjære venner!

Så litt mer preik:

Når det livner i lunder og li, og hele det velsigna skaperverket er på gli. Fanden til følelse! Hvor hen jeg går i li og fjell så hører jeg den samme gurglinga fra bekken, og jeg føler bruset fra strømmen av blod som banker på innsida, en fabelaktig renne av et løp. Ikke som hvisken, blodets hvisken hører vinteren til. Det jeg hører er blodets brøl. Et ljomende brøl! Og benpipene ber ikke, de synger: Ta oss med ut! Ta oss med dit hvor det gamle faller og det nye får feste; hvor de nylig tente bluss får rulle seg rundt og gjøre som det faller dem inn. Der hvor knoppene og kroppene er fulle av håp og liv, og alt blir lysere.

Jeg har fått meg noen vårdøgn, og noen flere skal jeg få, sjøl om vinter alltid kommer, kald og hard og brå. Og jeg hører de sier det: på samme tid som lerka jubler, skogen lauver og rosene springer, vekkes også ormene til liv. Men kast det over ripa! For sjøl om blikket ser og hodet tenker, lytter jeg til blodet og harpa i mitt indre nå som breen står i flammer. Da ser det lyst ut. Og lysere skal det bli.

*Jeg har litt dårlig samvittighet for å bruke det bildet der oppe, for det er stjålet fra Amardeep Singh. Singh er førsteamanuensis i engelsk ved Lehigh University, så jeg tenker som så at han ikke har fotografi som inntjeningsåre (selv om bildet er veldig fint! Tipper han kunne slått seg på fotografi.), men det er jo egentlig ingen unnskyldning. Jeg har sendt en e-post til ham, så om han blir vred, tar jeg bildet ned. Og alle inntekter jeg får fra å bruke dette bilde investerer jeg selvfølgelig i eventuelle offentlig registrerte selskap han har. Om han ikke har noen, kan han skylde seg sjøl, for å være helt ærlig. Den som intet våger, intet vinner.

Forfatterjubileer – alle skal med!

Selv om politikk Herren forsyne meg ikke er alt her i livet, er alt tilsynelatende politikk.

DIKTERDØVING: Om du leser videre forstår du hvorfor Bjørnstjerne Bjørnson snur seg bort fra denne teksten i det vi bare må anta er skam og vemmelse.

Se bare her, damer og herrer:

Knut Hamsun ble nevnt både titt og stadig i 2009. Det har selvfølgelig en intim forbindelse med at det i fjor var 150 år siden denne himmelstormeren trakk sin første, brå pust.

Derfor feiret vi, nordmenn og verdensborgere, hans fødsel.

Vel, det vil si, vi feiret hans litteratur (og ikke hans person.)

I år skal vi imidlertid feire en forfatters person (og ikke hans litteratur, gud bedre!).

I år er det nemlig hundre år siden Bjørnstjerne Bjørnson mønstret av. Hele Norge markerer, hele året. Edvard Hoem får til og med gå gratis på bussen!

I mitt enfold bryr jeg meg svært lite om Bjørnson. Utover den umiddelbare anerkjennelsen av at han (som Dr. Robert Adler) har formet en del av min fortid, og vil forme en del av min framtid, tenker jeg sjelden på ham. Verken med varme eller kalde følelser. Jeg noterer meg hans rolle i Hamsuns liv, og jeg registrerer hans progressive ideer og hans påvirkning på sitt samtidige Norden og Europa.

Men jeg bruker sjelden egen begeistring som mål for offentlig pengebruk. Jeg anerkjenner jo fellesskapet.

Og fellesskapet feirer stadig vekk. La oss do the math.

• Det er hundre år siden Bjørnstjerne Bjørnson døde, følgelig markerer vi og feirer om hverandre.
• I fjor var det altså 150 år siden Knut Hamsun ble født, derfor feiret Norge og jeg så det spruta.
• Året før der var det 200 år siden Henrik Wergeland ble født, så da feiret vi. (Wergeland døde for øvrig såpass ung at vi kan beholde t-skjortene til markeringen av hans død.)
• Året før var det 200 år siden erkerivalen Johan Sebastian Welhaven ble født, og vi feiret.
• Året før der igjen var det 100 år siden Henrik Ibsen døde, så da markerte vi (og feiret).

Da har vi altså kommet til 2006. Ibsen-året. Skal vi se …

• I 2005 feiret vi Amalie Skram. I hvert fall en liten håndfull av oss.

Men så ble det bom stans en stund*.

VUGGE TIL GRAV: Arbeiderpartiet arbeidet, som navnet tilsier, en gang for å bedre arbeidernes kår. Nå bruker de mye av sin tid og dine penger på å feire og markere døde forfattere. (klukk, klukk, klukk)

• Vi må tilbake til 1997, hvor vi markerte Petter Dass’ død.

Nei, vent! Det gjorde vi i 2007. I 1997 feiret vi hans fødsel.

• Ivar Aasen ble markert i 1996. Og blir nok feiret allerede i 2013.

Eller. At en død forfatter skal feires i 2013 krever at én ting er på plass.

For hva er egentlig felles for disse feiringene? Død, dikt og statlige midler, javel, men noe annet.

Svaret er besynderlig og enkelt:

Arbeiderpartiet.

Riktignok hadde de borgerlige en ørliten markering av Alexander Kielland i 1999. Men de lærte raskt av det. Året etter tapte nemlig Bondevik statsministerstolen til Jens Stoltenberg da sistnevnte vendte tommelen ned for Bondeviks famøst formulerte kabinettspørsmål.

Tilfeldig? Neppe.

For hvorfor spikra Stoltenberg Bondevik til korset?

For å kunne feire Arne Garborg-året i 2001, naturligvis.

Spilles etter Garborg-vits:

På slutten her tillater jeg meg å gå litt av skaftet, etter modell av Erling Lægreid (som sikkert også får sitt år):

Der de borgerlige tilsynelatende tror at forfattere selv mestrer å skaffe seg lesere, oppmerksomhet og innflytelse, vil Arbeiderpartiet ikke bare finansiere fødsel og underholdning av våre diktere: De vil Herre flytte meg holde dem kunstig i live også.

* Jeg har drevet selektiv og overflatisk research, så korriger meg gjerne, damer og herrer.

PS: Ai, ai, ai. Tenk når de skal feire selveste Roy “DNA” Jacobsen i 2054! Da holder jeg døtrene innendørs.