Ai, jeg har altså begått debatt. Startet med et innlegg i Aftenposten og fulgte så opp med et lite innhopp på Dagsnytt 18. Vurderer for øvrig å gjøre Tromøybroa til standard metafor i alle mine offentlige meddelelser fra nå.
Her følger innlegget:
Feige utflyttere
Det er bare et hav mellom Arendal og Tromøya. Fotokreditt.
Ikke alle vi som flytter fra små steder er store mennesker.
I fredagens Aftenpostenmeldte statsviter Oda Rygh flytting. Etter flere år med statsfinansiert utdanning og stimulerende storbyliv, oppleves Vikersund, samfunnet hun er født og oppvokst i, noen nummer for lite. Her mangler både uteliv og åndsliv. Viktigere enn det: Her er ingen jobber å få for statsvitere med kjennskap til Baudelaire.
Sannheten er imidlertid at ikke alle vi som flytter fra små steder er store mennesker. De fleste av oss er bare feige.
Av dem som reiste ut for å studere blant mine venner, har knapt noen flyttet tilbake. Sirkelen er ond og dum: Ingen flytter hjem fordi ingen andre gjør det. Å vende hjem blir synonymt med nederlag: Du har ikke mestret livet der ute, så du piler hjem til det trygge og trege. Du rykker tilbake til start.
Jeg er fra en øy så alene mot havet at den burde gratuleres av kartverket bare for å ligge i ro. Hver gang jeg krysser Tromøy-broen på vei mot Oslo trekker jeg likevel et sørgmodig sukk. Bak meg ligger alt som er godt. Mine nydelige foreldre. Hele min historie, gjort opp av stedene hvor jeg brukte en hel ettermiddag på å avgjøre om vannliljer virkelig var festet på bunnen, eller om de bare fløt rundt med strømmene i vannet. Men jeg puster også lettet ut. Jeg har frihet til å dra fra et lokalsamfunn med mangel på muligheter til et storsamfunn med alle muligheter.
Etter hvert kommer imidlertid alltid den samme følelsen snikende: Er jeg ikke en defensiv tufs? Skal hjemstedet oppføre seg annerledes fordi jeg har reist ut og tatt utdannelse? Eller kan spørsmålet snus på hodet? På riktig regntunge kvelder kan jeg bli såpass patetisk at jeg skriver om andres gode talepoenger: Spør ikke hva lokalsamfunnet kan gjøre for deg, men hva du kan gjøre for lokalsamfunnet. Toffen Gunnufsen reiste til Tromøya og laget en av Europas beste musikkfestivaler. Jeg bør vel kunne klare å starte et skarve lønnsomt enkeltmannsforetak?
Oda Rygh mener strukturene skremmer bort. Heldigvis kan de forandres. Stedet du vokste opp på er slik det er fordi de som bor der nå har skapt det slik. Så i stedet for å løfte skjørtet og springe til byen, er en annen mulighet å brette opp ermene og skape et attraktivt samfunn der hjemme. «Ingenting er mulig, jeg må vekk herfra», sier den unge Arild Asnes i Dag Solstads roman Arild Asnes. Han er også den mest latterlige figuren i norsk litteraturhistorie etter Erasmus Montanus.
Kjære damer og herrer, fintfolk og lasaroner, ladies and gangsters, brølaper og ormtunger: Jeg går radio silent i jula. Bevæpna med lange underbukser, dikt og sang, dansesteg og løsprat, møter jeg familiejula med sjøbein og bredt glis. Først blir det marinering i pianotoner, julebrus og snø på Tromøya, deretter leier vi en bil fra en strålende hyggelig forhandler i Arendal sentrum, og så bærer det over fjellet til Bergen — eller langs kysten om værgudene slår seg vrange. Til slutt ruller vi hjem til Oslo igjen, men det er ennå lenge til.
JUL I HEIMEN: Nei, det er kanskje mindre brostein og mer snø på Tromøya. Men resten av bildet stemmer godt. Det er som å se oss!
Så hva får dere i mellomtiden, kjære lesere? Joda, jeg har en liten sak på lur. Hver jul skriver jeg et nytt kapittel i historien om Guttorm med glassrompa til mine to små nevøer. Det er en liten fortelling om lille Guttorm som vokser opp i en fjellhule sammen med syngeglade flaggermus, nervøse biller og myk mose, og en rompe av det reneste glass. Det hele begynte for fire (eller fem?) år siden.
Jeg har dessverre mistet første del fra 2005, men til den hørte det også Guttorms nattasang, og den har jeg lagt ved. Den er sunget av min far, og det nydelige pianospillet er levert av min gode venn Tor Arvid.
Ja, så da var stemningen satt. Her er derfor del 2 (fra 2006) i eventyret om Guttorm med glassrompa. Alder: 4 – 99 år. Som Ludo.
Ulverytteren og jakten på storebror
Guttorm våknet ikke før de første solstrålene sneik seg inn i hula. Han så seg rundt etter mosen han brukte til å pusse tennene med, og kjente lukta av nyfalt snø på utsiden. Det var fortsatt ganske mørkt i hula, og som vanlig sleit han med å få åpnet de trøtte øynene. Fra huleåpningen kom det et kaldt vindgufs og Guttorm spratt opp på glassrompa og strøk seg hurtig over skuldrene.
(Slapp av, det blir bedre. 2009 anm.)
Guttorm så seg rundt mens han strakte armene opp mot huletaket og åpnet munnen i et stort gjesp, men midt i gjespet stirret han inn i et hårete ansikt og et gap med hvite istappetenner foran ham. Sekundene tikket sakte, men så ga Guttorm seg til å skrike opp all luften han hadde i lungene.
«Uuuuuuuuuuuuuuuuuuuuuuuuuuuuuuuuuuuuulv i hula!»
Et fabelaktig tre!
Etter skriket ble det igjen helt stille. Guttorm var sikker på at han stirret inn i sin sikre og evige død. Så steg en fargerik, enslig boble opp fra buksa til Guttorm, den steg og steg og sa plutselig «Plopp» og den lille lyden fikk Guttorm og billene med de svake hjertene til å svime rett av.
«Guttorm, du må våkne»
Guttorm satt seg opp på albuene, og foran han stod fortsatt det hvite gapet med de skarpe tennene. Men nå så han også øynene i det hårete ansiktet, og de var rolige og varslet ingen fare. Uten helt å kunne sette pekefingeren på hvorfor, følte Guttrom seg livredd og trygg på én og samme tid.
«Hva er det du vil?» spurte Guttorm, mest av redsel, men også av en guttunges reine nysgjerrighet.
Da åpnet den enorme ulven gapet på ny.
«Til meg selv ønsker jeg ingenting, men jeg er kommet for å fortelle deg noe. Du har en bror og han trenger deg.»
Ulven forklarte at han hadde vært husulv i borgen hvor broren til Guttorm ble holdt fanget av det gamle brødreparet Leiv og Lark. De to gamle hadde bortført Guttorms bror da glassblåseriet de arbeidet i var blitt stengt.
«Du skjønner», sa ulven, «du og din bror ble satt bort av foreldrene deres da dere var helt små, og de plasserte dere hos et gammelt og snilt ektepar som eide et ærverdig glassblåseri. De blåste glass til kongens bord, og lagde sukkerskåler til dronninger over hele verden. Og de to flinkeste glassblåserne var Leiv og Lark, og det er de som har blåst deg rompen din, for du var født uten.»
Ulven fortalte hvordan Leiv og Lark lekte med Guttorm og broren hans, og at de nok kjente seg igjen i de to unge spilloppmakerne. Han fortalte om en lykkelig barndom i borgen, med to kjærlige reservebesteforeldre, og to filleonkler som gjorde hva de kunne for å gjøre hverdagen så artig som mulig, så Guttorm og broren ikke skulle savne foreldrene for mye.
«Dere var to par brødre som passet godt sammen, men du var så liten at det er ikke rart du ikke husker noe», sa ulven før han fikk et bedrøvet uttrykk i ansiktet.
«Men så skulle alt forandre seg».
Leiv og Lark hadde en veldig uvane, de røykte som to glohauger begge to, og det var kun når de hadde kobberrøret foran kjeften at de ikke sugde i seg tobakk og papir og filter og gift. Som ubønnhørlig resultat skrumpet lungene til de to brødrene seg sammen til størkna myrhull, og de klarte til slutt ikke å blåse glassene så fine som kongene og dronningene ville ha det. Først kom én og klaget, så en annen, og til slutt var det ingen som lenger handlet glass fra det gamle ekteparet. Da ble konen i huset helt fra seg, og forstanden hennes tok fart, hoppet ut av øret og satte i mot vinduet. Da den gamle mannen hennes så det, forsøkte han å gripe den, og han bykset så gammel han var mot vinduet og skulle stenge det, så forstanden hennes ikke slapp ut. Han tenkte kanskje han kunne ha den i et glass med lokk på, så kunne han i hvert fall spørre glasset til råds om det var noe som krevde forstand. For selv var han som mannfolk flest: Flink til å jobbe og smart til sitt, men ikke akkurat en stor planlegger. Men den gamle rakk ikke konens forstand før den smatt ut vinduet, og i jaget rakk han heller ikke å stanse, så han singlet ut glassruta og slo seg i hjel i fallet.
«Du, Guttorm, sto inne på kjøkkenet og så det hele» begynte ulven bedrøvet.
«Og den gamle konen, som da hadde mistet forstanden og ektemannen på samme tid, fikk det for seg at det var din skyld. Hun sendte deg ut og av gårde før Leiv og Lark og broren din kom tilbake fra glassblåseriet i kjelleren. Hun kastet deg ut i snøen og sa du aldri måtte komme tilbake, og selv om du gråt og gråt, og kun var en ørliten guttunge, ville hun ikke høre på deg med noen av ørene sine. Jeg snek meg ut etterpå og fulgte sporene dine, fikk lagt deg på ryggen og plassert deg her i hulen. Her gjorde jeg en avtale med billene i veggen, flaggermusene i taket og mosen i gulvet om at de måtte passe på deg, og holde deg sterk og god og snill helt til jeg kom tilbake. Og nå er jeg kommet. Nå er det på tide å reise, Guttorm, for din bror trenger deg, og du trenger ham. Det er på tide å reise seg opp og bli en ulverytter.»
Guttorm snudde seg opp mot flaggermusene, og den eldste blant dem nikket til ham.
«Min far fortalte meg det ulven nå sier», sa flaggermusen med sin skingrende diskant.
«Vi har til og med skrevet en liten sang om det,» begynte han, men Guttorm viftet ham bort med høyrehånden og gikk mot huleåpningen.
Der sto han og kikket utover isødet foran ham. Ulven snek seg opp ved siden av ham.
«Så jeg har en bror»
«Ja»
«Og han trenger meg?»
«Ja»
«Vel, det er synd, for jeg kommer meg aldri ut av denne hulen. Jeg vet ikke om du har lagt merke til det, men jeg har altså en rompe av glass, og skulle jeg falle på dette islagte fjellet ville det vært det siste jeg gjorde. Jeg kommer meg ikke av flekken.»
Ulven blåste unnskyldningen av, og pekte bakover mot sin egen rygg med snuten.
Guttorm forstod hva han ville, og han hadde selv tenkt tanken. Det gikk likevel ikke. Guttorm kunne ikke risikere det. For hva kunne ikke skje om de to skulle suse nedover fjellet på ulvens glatte poter? Jo, han kunne falle og knuse baken, og da måtte han spasere rundt i en isbelagt verden uten rompe. Å nåde være den til del som ikke har en rompe å hvile på når det blåser for tøft rundt ørene på en.
«Stoler du på meg?» spurte ulven.
«Jeg vet ikke ennå»
Bak de to spant billene over hulegulvet og kastet stjålne blikk mot dem. I taket hang flaggermusene og holdt pusten i kor.
«Av og til må du bare stole på noen»
«Men jeg føler meg ikke helt trygg på at vi ikke skal falle»
«Jeg føler meg heller ikke helt trygg» sa ulven.
«Men skal broren din ha en sjanse må vi to en sjanse i dag.»
Gud vet hva som skjedde, men Guttorm fikk ånden og fanden over seg på en gang, og samlet sammen det lille han hadde i hulen og ropte et høyt «på gjensyn» til sine venner. Han satt seg på ulveryggen, tok et godt tak i nakkeraggen og hvisket «så får vi se hva du er god for».
Ulven satte i et hyl, halvt av galskap, halvt av frykt, og de to seilte nedover fjellsiden som en ørn mot fiskehalsen. Ulvebeina balanserte så godt de kunne, men gang på gang var Guttorm sikker på at de kom til å smelle i fjellet, falle på ryggen og rett og slett slå seg fillete på den speilblanke og harde isen under dem. Men turen gikk over hele fjellet og all forventning, og etter noen korte, men djevelske minutter, stod de to i foten av fjellet og ristet av seg snøen.
«Dit skal vi» sa han og pekte på to gigantiske tvillingfjell i det fjerne. «Bak der ligger borgen hvor broren din er. Stig på ryggen min nå, og hold deg godt fast».
«Nå skal du kjenne hva det vil si å være en ulverytter.»
Guttorm følte seg etter hvert trygg i hammen på ulveryggen, og de to la kilometer på kilometer bak seg. De hoppet over små bekker, løp over sletter og svingte unna lave greiner. De fløy nesten framover i landskapet, og Guttorm kunne ikke unngå å more seg over den ville turen.
All ristinga fikk imidlertid rompa til Guttorm til å gå opp i kantene, og da de kom til en elv og måtte vade over, kjente han det kalde vannet sive inn og fylle opp glasskulene bak. Det varmet seg fort opp, og Guttorm tenkte ikke noe mer på det, men etter hvert skjønte at noe var galt. For bak kilte det, og bak der igjen hadde det samlet seg et lite følge av fire kattunger som lusket varsomt framover etter dem. Kattungene beveget seg framover på lure poter, og det var bare Guttorm som så dem. De var tydeligvis livredde for den store ulven, men også veldig nysgjerrige på rompa til Guttorm.
Grunnen var enkel, for i rompa til Guttorm hadde det sneket seg inn en liten fisk som lå og svømte rundt for harde livet i den lille glasskuppelen. Kattene tenkte middagsmat med den ene siden av hodet, og fryktet for å bli middagsmat for ulven med den andre siden, så de beveget seg sakte og smidig framover. Men nå var Guttorm oppmerksom på dem, så han listet seg stille bort fra stien og sa til ulven at han måtte late vannet. Han løy ikke, for selv om ulven trodde han skulle pisse, skulle han jo egentlig late vannet fra glassrompa, og gi fisken til de fire kattugnene som våget livet i kampen om middagsmat. Kanskje hadde de også mistet moren og faren sin, og han visste jo hvordan det kunne være. Så han sneik seg bort og la seg på ryggen så alt vannet, og fisken, rant ut i den snødekte lyngen. Så kastet han fisken til kattene og gikk tilbake til ulven.
«Du fikk gjort det du skulle» spurte ulven lurt.
Guttorm nikket og smilte og ristet underlivet i en liten sambadans.
«Her er det skål tomt», sa han til ulven.
Etter en hel dags ritt kom de til en elv som strakte seg bred som seksti kjemper, og som var så dyp at bunnen hadde sin egen sol og sin egen måne og sin egen lille og tjukke skattefører som plaget fiskene med oppkrav om dette og hint.
«Her venter vi» sa ulven, og det var også alt han sa.
Vi kommer oss aldri over denne elven, tenkte Guttorm. Den er altfor lang og grusom, og det er nesten så jeg ikke kan se den andre siden. Her blir vi stående og her kommer snøen etter hvert, og da fryser vi i hjel begge to.
Glassrompa knakte i kulden, og var helt hvit av rim og is. Rundt dem var det ugjestmildt og margknusende kaldt, og de to fjellene de skulle forbi var to ørsmå skilpadder i horisonten. Guttorm kunne aldri tro at de kunne rekke fram i tide om det gikk framover på denne måten. Visst var ulven rask, men han kunne ikke svømme med Guttorm på ryggen. Dessuten virket det som om han var redd for vannet. Men nå stod de her, milevis fra broren, milevis fra noen bro, med et gigantisk vannhav foran seg, og han visste virkelig ikke hva ulven kunne ha i tankene.
Men det var som om noen andre skjønte hva Guttorm hadde i tankene, for plutselig slo det opp et lys opp fra vannhavet foran dem, og han hørte det slo i akslinger. Under vannet pumpet det i jern og det pumpet i vann, og en druknet fløyte begynte å hyle foran dem. Ulven smilte til ham og med øynene sa han at Guttorm skulle slappe av, men Guttorm begynte å se seg etter rømningsveier. Han var sikker på at hans siste time var kommet, at dette var det siste han opplevde før han enten frøs i stykker eller ble bortført av en mekanisk gjedde.
Vannet begynte å bruse og boblene steg både fra elva og fra buksa hans. Opp fra vannet reiste det seg et lokomotiv og bølgene slo mot bredden så ulven bykset tilbake mens han ropte begeistret, og Guttorm sto med store øyne og så et syn han aldri før engang hadde drømt om. Fra bunnen steg et lokomotiv med grønne planter og skjell og kreps over førervinduet, og opp av skorsteinen steg en klar, grå røyk.
Bak det sorte lokomotivet hang en rød vogn, og der slo døra opp. Ut av lokomotivet stakk det et lite, rundt og skjeggete ansikt med førerluen godt trukket ned over øynene.
«Halv ni-ekspressen til vestbanken, kvinner og barn og ekorn først, har du ikke kjøpt billett kan du legge fjorten kongler og knekt kvist i skuffa i vogna.» ropte han, og sugde litt luft inn i lungene før han begynte igjen.
«Og her kommer vitsen», sa ulven og rullet øynene opp mot ørene.
«Men ikke legg det i kullskuffa, da blir e skikkelig skuffa», lød det fra det lille ansiktet, som samtidig knakk opp i en høyst personlig og uforståelig latterkule.
«Dette er altså transporten» sa ulven, lur som en rev, og han gikk på fire fornøyde poter og ledet veien inn. Guttorm kom forsiktig etter.
Vel inne så han seg rundt i vognen, og det første han så var et fat med nystekte rundstykker med leverpostei og gulost. Han gaflet noen i seg, og ga noen til ulven, og så la han seg dypt tilbake i den myke skinnsofaen og sovnet så kort han var. I drømmen så han brorens ansikt foran seg. De to var nesten helt like.
«Nå kommer du for å redde meg, og du hater nok de to som holder meg her. Men husk at de to er akkurat som oss» sa broren til ham i drømmen og da våknet Guttorm i et rykk. Han så seg rundt i det fremmede rommet, og ved siden av ham sov ulven ennå. Han ristet den vonde følelsen av seg og la seg godt ned i sofaen, og sovnet igjen. Denne gangen uten drømmer.
Surklelyden fra den druknede togfløyta rista liv i begge to, og ulven smattet med den store kjeften så de hvite tennene lyste opp hele vognen. Guttorm grøsset ved tanken på å havne i det gapet der, og han var glad han var en ulverytter og ikke et bytte for ulven.
«Da skal vi bare gjennom tvillingfjella, så er vi framme», sa ulven og strakk labbene og klørne ut mot vognveggen. Gjennom vinduet kunne de se sumpene som lå mellom dem og de to gigantiske tvillingfjella. Døren til vognen åpnet seg, og utenfor stod det lille skjeggete ansiktet og smilte til dem.
«Håper det har vært en fin-fin tur. Ja, om dere skal ha noe å klage på, er det bare å sende et røyksignal til sjefen, men gjør helst ikke det», sa lokomotivføreren og ladet an enda en vittighet.
«For da havner jeg vel på dypt vann for godt.»
Det lille ansiktet sprakk opp i en vittig mine, og Guttorm kunne ikke unngå å le en skvett. Ulven hadde nok hørt vittighetene før, og slepte seg elegant ut og forbi føreren og glefset spøkefullt mot sideflesket hans.
«Nei, nå må du spare noe til kona,» lo føreren til ulven mens han vinket Guttorm ut av vogna.
Bak dem drukna toget seg mot bunnen av elva igjen, og foran dem lå veien de skulle gå. Det så langt ut, men gjennom hele sumpområdet snodde det seg en trebro, og den kunne de to bruke, så turen ville ikke ta mer enn et par timer.
«Så får vi bare håpe fjellvokteren er i godt humør og holder avtalene sine», sa ulven til seg selv før han ladet beina og satte i nok et lynritt mot fjella. Men Guttorm kunne høre bekymringen i stemmen hans, og han lurte på hvem fjellvokteren kunne være.
Og han lurte på hvordan det gikk i fjellet der hjemme. Det var nesten to døgn siden han hadde reist, og om han ikke tok helt feil savnet billene ham like mye som han savnet dem. Flaggermusene var jo også verdt en tanke eller to, men han klarte seg egentlig helt fint uten all skrålingen og syngingen. Og ulveryggen var nesten like mild og god som mosen, selv om han savnet den lave brummingen og nynningen som mosen satt i gang med når nettene ble lange.
Ulven var flink og sterk, men han var veldig stille, og Guttorm merket at han ikke alltid visste hva den andre tenkte. Nå tenkte han vel fint lite, og slukte bare meterne foran dem med glupske labber, og Guttorm slo de urolige tankene fra seg og falt inn i løperytmen.
Hjemme i fjellhula gikk billene og gråt sine salte tårer av savn ned på mosen. Mosen lot det også falle en tåre eller to, og over dem nynnet flaggermusene på sangen den eldste av dem husket fra den gangen ulven hadde vært der. Eller var det ulven som hadde vært der den gangen? Han kunne ikke være helt sikker, men han husket i hvert fall teksten, trodde han. Den som hadde vært i hula hadde sunget den så klart og fint:
«En ulverytter han rir i fra morgen til kveld og til morgen igjen
Han holder i hammen og holder de sammen så når de nok borgen i kveld
Så ulverytter du som beskytter din bror og oss andre i natt
Hent din lue og spenn din bue og ta dine kamper fatt
Broren din roper så lytt til ham
Hør dine venners bønn
Kjemp deg med mot og stolthet fram
Så sant du er våres sønn
En ulverytter er det du skal bli, men vokt deg for falske spill
Og dukker det fram en ulv eller mann, så spør dem …»
Men her husket ikke den gamle flaggermusen mer. Hvordan var det sangen gikk igjen? Han kunne ikke, uansett hvor mye han forsøkte, klare å komme i hu hva det var Guttorm måtte huske. At det kunne komme noen som sa de var noen andre enn de egentlig var. Den gamle flaggermusen flakset ut i huleåpningen og stirret utover isødet der ute.
«Jeg håper du er trygg der ute, Guttorm.»
Foran seg så Guttorm tvillingfjellene skyte opp i himmelriket. De var så høye at Gud der oppe kunne bruke dem til å klø seg i skjegget om han nå engang eksisterte. Han så den lille steinborgen som lå i juvet der hvor fjellføttene møttes i en trang passasje, og foran passasjen så han fjellvokteren sitte sovende på trestubben sin. Snorkingen fikk gjenlyd i fjellet, og Guttorm måtte smile litt av den gamle gubben som ulven fryktet.
Ulven stoppet opp og ba Guttorm gå av ryggen hans, han måtte bort og snakke med fjellvokteren alene. Guttorm nikket forsiktig, og ikke før var han kommet av, så bykset ulven mot vokteren og satt i et gneldrende leven. Vokteren tok seg til lua og ble tydelig forfjamsa, men da han så det var ulven som kom i et firsprang på magasinet fullt, reiste han seg og løftet vokterstokken sin. Ulven stanset først, og gikk så noen rolige skritt bort til vokteren.
De to slo hodene sammen og førte tydeligvis en vanskelig samtale mellom seg.
Flere ganger reiste vokteren det krokete trynet sitt opp mot Guttorm og sukket tungt. Like mange ganger hveste ulven til ham. Etter den tiden et lite gresstrå trenger for å vokse seg en millimeter lengre, vinket vokteren Guttorm bort til seg.
«Så det er sant som ulven sier,» spurte vokteren. «At du er kommet for å drepe Leiv og Lark, og brenne borgen deres til grunnen? At du vil ødelegge det fine vi har på andre sida her, kun fordi du tror noen har bortført broren din? At du ønsker oss alle ondt og ikke har en fiber i kroppen som tror på det gode i oss? Er det sant som ulven sier», spurte vokteren hardt.
«Nei», begynte Guttorm, men da hveste ulven til ham.
«Å, lyg nå ikke nå. Jeg har hørt tankene dine. Jeg vet hva du vil», sa ulven skarpt, og Guttorm fant ingen trøst eller ingen vennlighet i det hårete ansiktet. Alt var bare hvite, stikkende tenner som glefset mot han.
«Nei, jeg trodde bare», forsøkte Guttorm igjen, men nå fikk pipa en dypere og farligere lyd.
Vokteren langet ut den tunge armen sin, og strammet hånda om kroppen til Guttorm. Det var nesten som om glassrompa sprakk, og lille Guttorm ropte at han ikke ville noen noe vondt. Men verken vokteren eller ulven så ut til å føle med det gode hjertet i dag, og Guttorm ble slengt inn i en mørk hule i det ene av tvillingfjellene. Bare ei lita flik av en lysstråle slo mot ham fra veggen, og fra utsiden hørte han de to brumme med dype røster.
Guttorm stirret i taket, men her var det ingen flaggermus. Han ropte etter billene i veggen, men her var det bare slim og grønske langs fjellveggen. Men da han la seg ned for å gråte kjente han hva han savnet mest: Under ham var det ingen myk mose å hvile den forslåtte kroppen på, her var det bare kald, kald stein. Guttorm hulket seg i søvn, og i drømmene falt han dypere og dypere ned i en kald sump, og i vannflata over ham så han ulveansiktet fløt ut og ble til en gammel kone som lo og lo og lo.
Han ble varm av redsel i den kalde hula, men hutret seg sammen likevel. Dette kom til å bli en lang natt, tenkte han.
Hjemme i hula fløy den gamle flaggermusen hvileløst fram og tilbake over moseteppet, og han nynnet og mumlet om hverandre. Han forsøkte å huske hva det var teksten i sangen sa.
Han forsøkte seg fram litt her og litt der, men det var ikke før han så en liten hårtust fra Guttorms røde flammehav av et hår at han kom på de siste ordene.
Da flakset han ut til åpningen og sang av full hals, lystigere enn han noen gang hadde sunget.
«En ulverytter er det du skal bli, men vokt deg for falske spill
Dukker det fram en ulv eller mann, så spør dem om hva de vil
Ønsker de intet, men sier som så: Din bror han trenger deg nå
Så pakk din sekk og finn fram ditt mot, for veien blir tung å gå»
Først trodde han det var en drøm, men nå skjønte Guttorm at det var noen på utsiden. Han løp til den lille sprekken i fjellet, og der ute hørte han en visling og en tisling som snart ble til ord.
«Hold ut Guttorm, det er ikke som du tror. Ingen skal få gjøre deg noe vondt, verken i dag eller noen gang.»
Guttorm falt sammen av utmattelse og glede, og landet så hardt på rompa at han trodde glasset skulle slå sprekker. Han så med tårer i øynene opp mot sprekken i fjellet og følte seg igjen både trygg og redd på samme tid.
Igjen synes han vislingen tok til der ute, og Guttorm fant sine siste krefter og stablet seg på beina. Han presset øyet mot sprekken og kikket rett inn i øyet til ulven. Guttorm skvatt og trakk seg tilbake, men beveget seg raskt mot sprekken igjen, men nå var ulvens øye borte i mørket.
Utenfor hørte han noen langsomme bevegelser og et sørgmodig klynk, og så ble det helt stille.
