KJEDELIG FJOMP: Tyskland anerkjenner straks Hamsun som en betydelig europeisk forfatter, og han selger etter hvert bøker i bøtter og lass i Russland og Skandinavia. Om vi gjør et unntak for Markens Grøde (1917), solgte imidlertid Hamsun elendig på de britiske øyer.
I dag twitret jeg såvidt om litteratur og Cormac McCarthy, og minnet meg selv på at jeg også er svært glad i og opptatt av skjønnlitteratur. I den forbindelse rotet jeg fram en tekst jeg skrev tidligere i år, nemlig et intervju med den fabelaktig hyggelige Hamsun-biografen Robert Ferguson.
Intervjuet ble skrevet for tidsskriftet Minerva, etter forespørsel av den dyktige og dannede kulturredaktøren Kristian Meisingset. Intervjuet er ikke lagt ut på nett, men her kan du laste det ned som Word-fil.
Det jeg imidlertid har mer lyst til å dele med dere, er mottakelsen Knut Hamsun fikk i England da han ble gitt ut der rundt 1900-tallet og i mellomkrigstiden.
Vår verdensforfatter avfeies som en kjedelig flinkis av de flåkjefta briter. Og Virginia Woolf avfeier endatil modernisten vår som en representant for den avdanka eldre garde.
God lesning!
The Academy and Literature, 1899:
”The translator says that Hunger made a sensation in Christiania. We can believe it … [but] less keen for novelty and more secure in its critical poise, London will accept Hunger with a cold inimical calm. For the unlettered will ignore it, and the lettered will perceive that, though it may be surgery, it is not fiction. ”
The Edinburgh Review, 1901:
”Terribly French … [introducing literary tricks like] improprieties which might figure on a boulevard bookstall […] full of irreligion [and] love stories which do not seem to contemplate marriage as a part of their plan.”
“[In Pan] the story drags on – judged by our English standards – in a inconsequent fashion to an inconsequent conclusion…”
Times Literary Supplement, 1920:
“The publisher’s advertisement describes Victoria as a new novel by Hamsun but this is a mistake. It is one of his early works … It belongs, therefore, to the period when Hamsun was trying all manner of experiments, before settling down to the solid realistic fiction which made him famous … a novel so intensely sentimental as to seem like a parody of the old-fashioned Scandinavian romance.”
“If Knut Hamsun’s Wanderers … were the work of an English or American novelist we should not hesitate to call it a bad book. The narrative is incoherent; the psychology trivial; the characters are indistinct; the story, which is surrounded by a confused mass of irrelevant detail, recounts a squalid matrimonial intrigue without the least moral significance.”
Benoni is very dull […] Chapter the Last makes depressing reading.”
Og en godbit til sist: Virginia Woolf in Evening Standard, 1926:
“Further, I cannot see that the continent is much in advance of this island … Incomparably the greatest Continental novelist is Knut Hamsun, and Hamsun belongs to the old brigade.”
De fleste eksemplene er hentet fra utgivelsen Hamsun in Edinburgh, redigert av Peter Graves and Arne Kruse.
