Hold deg inntil veggen helt til du ser det lyser opp der nede, du kan ikke unngå å legge merke ved det, og når du ser lyset, løper du nedover. Skrik gjerne høyt mens du løper, som om du mister deg selv, løft armene i til værs, slik at alle ser det, rop om hjelp, kanskje du skal falle? Senk i alle fall ikke armene, men vent til du kommer helt ned, stå så nærme at det gjør vondt, tekstilet fester seg kanskje til huden, det smelter i deg, i hvert fall blusen. Så senker du armene og setter dem inn i lyset med en gang, ikke vent, det blir bare mer smertefullt for deg, kjør dem inn så raskt du makter, til du kjenner tommelen treffer ham og blir myk. Du må stå med beina plantet, jo lengre jo bedre, og om du klarer, kan du begynne å trekke ham ut fra lyset, og når du får ham ut, klem ham slik at han smelter fast til deg, stå oppreist fremdeles, hold rundt ham, men slipp ham så og la ham være smeltet til deg, slik at han et kort øyeblikk henger fast uten din hjelp, kanskje faller han langsomt av deg, kanskje faller dere sammen mot gresset, og lukkes inne i lyset sammen, som mor og barn, som mine barn begge to.
