Har drøyet litt med å skrive nytt innlegg før jeg visste det var i boks, men da kommer det altså nytt leserinnlegg om Novartis-saken i morgen. I Dagbladet denne gangen. Publiserer det her i morgen.
VÅRT LEVENDE HELVETE: Hva har Italo Calvino med den norske regjeringen og Novartis å gjøre? Mer enn du tror.
Da vi så at Dagbladet publiserte en oversatt versjon av innlegget Norway’s dirty little secrets av den britiske forfatteren Mark Curtis på søndag, slo det oss at Leger Uten Grensers engasjement i Novartis-saken er en presis aktualisering av det Curtis snakker om. Selv om investeringen i Novartis ikke er noen hemmelighet, er den et vektig eksempel på avstanden mellom hva regjeringen sier og hva den faktisk gjør.
Og den understreker med all tydelighet at det er lett å være snill når du er rik, men vanskelig å bli rik ved å være snill.
Curtis skriver:
«Four years ago, [the coalition government] promised to act as a “peace nation” to support a “more democratic world order” and human rights. Yet socialist-led Norway – still living on its benign image abroad – has instead become the home of four dirty little secrets.»
I tillegg til «oljefondets» investeringer i den han mener er tvilsomme selskaper, lister Curtis opp Statoils engasjement i korrupte land som Angola, Iran og Nigeria, Norges angivelige svik i miljøspørsmålet samt Norges svært framgangsrike våpenindustri, som eksporterer stadig mer våpen til bruk i aktiv krigføring.
Curtis, som uten tvil ser verden gjennom en bestemt politisk optikk, mener disse fire søylene sammen utgjør Norges umoral. Han konkluderer med at Norge har mistet sin etiske særstilling, og nå vandrer tilhopes med klubben av andre rike nasjoner som utnytter verden til sin fordel. Den analysen får stå for Curtis’ egen regning. Siste delen av innlegget hans synes jeg imidlertid fanger noe viktig:
The leitmotif in its unethical policies is the failure to summon up the courage to regulate corporations, whether in oil, arms or finance. Unless governments do this, hopes of an ethical foreign policy will remain a mirage.
Eller som Edmund Burke skal ha sagt: Alt ondskapen behøver for å seire, er at gode mennesker ikke gjør noe.
Hehe. Klarer ikke helt slutte, fordi dette går litt til kjernen av hva jeg tror på. Derfor tar jeg med en siste variasjon over samme tema.
På den aller siste siden av Italo Calvinos Le città invisibili (Usynlige byer), sier Kublai Khan:
“Alt er forgjeves hvis den siste havnen ikke kan være noe annet enn helvetesbyen, og det er dit ned i dypet strømmen suger oss i en spiral som blir stadig trangere.”
Marco Polo svarer:
De levendes helvete er ikke noe som skal komme; hvis det finnes et helvete, så er det det som allerede er her, det helvete vi bebor hver dag og som vi skaper ved å leve sammen. Det finnes to måter å unngå lidelsen ved dette på. Den første måten faller lett for mange: Å godta helvete og bli en del av det, akseptere det i den grad at man ikke ser det lenger. Den andre måten er risikabel og krever vedvarende oppmerksomhet og øvelse: Å søke og å klare å erkjenne hvem og hva det er som midt i helvete ikke er helvete, og få det til å vare ved å gi det rom.
Vanligvis synes jeg Calvino skriver så maniert at jeg ikke får øye på hva han egentlig vil fortelle, men denne siste setningen står støtt:
«Å søke og å klare å erkjenne hvem og hva det er som midt i helvete ikke er helvete, og få det til å vare ved å gi det rom.»
Den sitter i kassa som en ølflaske.
