Unnskyldningen er tafatt, kjære damer og herrer, men de siste ukene har løpt fra meg som ville hester. Derfor har det heller ikke vært noen nye innlegg fra meg på en stund. I det siste har jeg imidlertid tenkt en del over hvorfor jeg liker å lese, og etterhvert har det tvunget seg fram en høyst personlig og for meg vanskelig kommuniserbar grunn. Jeg skal likevel forsøke å forklare den her.
Hadde denne bloggen foregått på utenlandsk og spilt på naiv sjarme, ville bildeteksten gått slik: Yep, you got it. Nowadays I am a happy and busy B(ee).
Ethvert menneske skaper sin enestående verden, og det er en verden du aldri vil kunne dele helt og fullt med noen andre. De gangene du bedyrer dine venner at du forstår hvordan de føler, forteller du mest om et ønske, mindre om en virkelighet. Du kan med øvet sikkerhet formulere for deg selv hva du ville følt i en tilsvarende situasjon, men det er ikke å dele din venns erfaring, det er å skape og ta del i en felles erfaring. Og det er vanskelig nok. Uansett hvor nær du står dem, vil du oppleve dine venners gleder og hindringer med ditt private språk og blikk. Gjennom vedvarende innsats og vilje vil to personer imidlertid kunne dele en erfaring de begge føler er deres egen. Avstand er kanskje smertefullt, men forsøket på å forsere avstand er i hvert fall et ærlig uttrykk for hengivenhet. Motsetningen finnes hos dem som misforstår empati med evnen til å innsmigre seg hos andre.
Sånn er det også med god og dårlig litteratur. Noen bøker klarer å formidle en verden hvor du føler deg involvert, og hvor du tar del i en erfaring som på tross av sitt mangfoldige vesen oppleves som din egen. Og når det skjer, altså når du leser god litteratur, utvider du din egen erfaringshorisont. Erfaringshorisont er for øvrig et elendig ord. Ikke bare er det langt (korte ord er alltid bedre enn lange), men det inneholder også to presise størrelser som blir uhåndterlige når de stilles sammen. Men om horisonten markerer rekkevidden av din kapasitet, er vel erfaringshorisonten din et annet ord for så langt dine erfaringer klarer å strekke seg, eller omfanget av det du klarer å forstå.
Om litteraturen fungerer gir den leseren mer enn ny kunnskap i form nye årstall eller nye personer som bekler hukommelsen din, og som kan trekkes fram ved spillbrettet, men den slipper deg inn i en ny verden. Målet med litteratur er vel at den blir en unik erfaring for så mange mennesker som mulig. Og det gjelder skjønnlitteratur såvel som sakprosa.
Ja, som jeg sa: jeg synes dette er vanskelig å kommunisere, så i stedet for å file videre på egen tekst, gir jeg noen eksempler på hvilke bøker jeg opplever gjør nettopp det jeg har beskrevet over. Lista er langt fra utfyllende, og er skrevet etter top of mind-prinsippet:
* Per Olav Enquist: Legionærene
* Peter Fröberg Idling: Pol Pots smil
* Heidi Marie Kriznik: Applaus
* Thorkild Hansen: Prosessen mot Hamsun
* Knut Hamsun: Pan
* Mette Karlsvik: Vindauga i matsalen vender mot fjorden
* Anna Politkovskaja: Putins Russland
* Karl Ove Knausgård: En tid for alt
* Geert Mak: Europa – en reise gjennom det 20. århundret
Sendt av Birger 
