Slengtanke

Unnskyldningen er tafatt, kjære damer og herrer, men de siste ukene har løpt fra meg som ville hester. Derfor har det heller ikke vært noen nye innlegg fra meg på en stund. I det siste har jeg imidlertid tenkt en del over hvorfor jeg liker å lese, og etterhvert har det tvunget seg fram en høyst personlig og for meg vanskelig kommuniserbar grunn. Jeg skal likevel forsøke å forklare den her.  

Hadde denne bloggen foregått på utenlandsk og spilt på naiv sjarme, ville bildeteksten gått slik: Yep, you got it. Nowadays I am a happy and busy B(ee).

Ethvert menneske skaper sin enestående verden, og det er en verden du aldri vil kunne dele helt og fullt med noen andre. De gangene du bedyrer dine venner at du forstår hvordan de føler, forteller du mest om et ønske, mindre om en virkelighet. Du kan med øvet sikkerhet formulere for deg selv hva du ville følt i en tilsvarende situasjon, men det er ikke å dele din venns erfaring, det er å skape og ta del i en felles erfaring. Og det er vanskelig nok. Uansett hvor nær du står dem, vil du oppleve dine venners gleder og hindringer med ditt private språk og blikk. Gjennom vedvarende innsats og vilje vil to personer imidlertid kunne dele en erfaring de begge føler er deres egen. Avstand er kanskje smertefullt, men forsøket på å forsere avstand er i hvert fall et ærlig uttrykk for hengivenhet. Motsetningen finnes hos dem som misforstår empati med evnen til å innsmigre seg hos andre.

Sånn er det også med god og dårlig litteratur. Noen bøker klarer å formidle en verden hvor du føler deg involvert, og hvor du tar del i en erfaring som på tross av sitt mangfoldige vesen oppleves som din egen. Og når det skjer, altså når du leser god litteratur, utvider du din egen erfaringshorisont. Erfaringshorisont er for øvrig et elendig ord. Ikke bare er det langt (korte ord er alltid bedre enn lange), men det inneholder også to presise størrelser som blir uhåndterlige når de stilles sammen. Men om horisonten markerer rekkevidden av din kapasitet, er vel erfaringshorisonten din et annet ord for så langt dine erfaringer klarer å strekke seg, eller omfanget av det du klarer å forstå.

Om litteraturen fungerer gir den leseren mer enn ny kunnskap i form nye årstall eller nye personer som bekler hukommelsen din, og som kan trekkes fram ved spillbrettet, men den slipper deg inn i en ny verden. Målet med litteratur er vel at den blir en unik erfaring for så mange mennesker som mulig. Og det gjelder skjønnlitteratur såvel som sakprosa.

Ja, som jeg sa: jeg synes dette er vanskelig å kommunisere, så i stedet for å file videre på egen tekst, gir jeg noen eksempler på hvilke bøker jeg opplever gjør nettopp det jeg har beskrevet over. Lista er langt fra utfyllende, og er skrevet etter top of mind-prinsippet:

* Per Olav Enquist: Legionærene

* Peter Fröberg Idling: Pol Pots smil

* Heidi Marie Kriznik: Applaus

* Thorkild Hansen: Prosessen mot Hamsun

* Knut Hamsun: Pan

* Mette Karlsvik: Vindauga i matsalen vender mot fjorden

* Anna Politkovskaja: Putins Russland

* Karl Ove Knausgård: En tid for alt

* Geert Mak: Europa – en reise gjennom det 20. århundret

Slanger i paradis

Fri meg fra forminskelsesglasset!

Ved hjelp av én setning fra Min kamp, opphøyer en sin egen machoisme til selve tidsånden. En annen finner aksept for sin museale manndom i den samme romanen.

Jeg ber deg: synes du rovmordere blir en for streng benevnelse, gi meg gjerne et annet ord. For hva vil du kalle dem, disse som er villige til å drepe litteraturen og røve den til inntekt for egne kjepphester? Disse to, som i møte med det veldige fjellet Knausgårds litteratur er, har funnet seg hver sin trange berghylle hvor de kan gaule ut småligheter i ly av storhet. Disse ynkelige, som trekker sin egen not i litteraturens enorme vann og stolt forteller at de har fanget havet.

Gi meg gjerne et annet ord enn rovmordere.
Åtseletere?
Nei, det passer ikke helt.
Men kanskje noe fra dyreriket?

Skjønt, mer enn noe dyrisk, er det noe mekanisk over de moderne kronikørenes reduksjonisme. De har tatt sine kalde instrumenter i neven, slengt den store sekken for betegnelser over skuldra, og gitt seg i vei til skrivekontoret for å dissekere den omskiftelige verdenen som omslutter dem. Derfor ser de ikke at de står med pipetter i fossefallet.

Ikke på noe sted på vei mot det lille rommet, med sin bordlampe og sitt murrende kjøleskap, enser de den verden som ligger utenfor deres domene.

Så desperat higer de etter en liten hvisken av romanens varme, at de ikke selv opplever solen over oss; så travelt haster de for å drikke av ham, at de ikke ser sølevannet som får skinnet over vristen deres til å rødme i en mørk, voksende flekk.

Fri meg fra dem!

Fanden heller. Jeg vet at du ikke fatter litteraturen dybde med enøyd eskapisme.

Jeg har derfor ingenting imot at litteratur inngår i vår offentlige samtale, og jeg ønsker ikke å fjerne den fra våre praktiske og kantede liv. Jeg blir imidlertid lei meg og forbannet over at alt ender opp som kategorier og politikk og rett og galt og argumenter i en Dagsnytt 18-samtale.

Alt ser ut til å krympe i hendene på dem som må møte offentligheten.

Det veldige blir plutselig patetisk, det lekne blir utilbørlig og det henførte blir det flagrende. Pluss blir minus. Følelsen har jeg gjemt på lenge, og da jeg nå leste Knausgård fikk jeg endelig igjen øye på hva litteratur kan være, nemlig noe veldig og fantastisk, noe som griper og henfører, noe som forandrer.

Så velter virkeligheten inn med sitt smale dunder og brak. Så er det noen som hevder. Andre som svarer.

Livet er forgjengelig. Det slutter. Bom. Denne erkjennelsen er den vanskeligste å skrive om, og den letteste å gjøre narr av.

Så la det regne.

Drepende inspirasjon

Så er det uomtvistelig og absolutt: en kald og ubønnhørlig avliving av den spiren som har ligget og buldret i meg i alle disse årene. I møte med det jeg aldri kan nærme meg, i det larmende spillverket som viser to ting på samme tid: sin egen storhet og min tilkortkommethet, ser jeg ved første berøring ingen andre svar enn å bøye av.

Jeg vil trekke meg fordi jeg allerede nå er tom for luft.

Blodets selvfølgelig løp kan jeg ikke gjøre noe med, så mye har jeg alltid visst. Blodets løp er ikke lempet opp og bort fra min påvirkningssfære, det har aldri tilhørt min kontroll. Jeg trodde lenge at jeg selv kunne bestemme farten i det; at jeg kunne senke og øke pumpen som arbeidet ustanselig med å gi liv til alt det døde jeg spyr ut. Døden har imidlertid kommet tidligere enn jeg selv forestilte meg i de lange kveldstimene hvor taket aldri var annet enn avgrunn, og berøringene til madrassen under meg, og dynen over meg, var så smertelig tydelige.

Her lå jeg, mennesket, og virket med min tunge kropp, og ingenting i meg kunne påvirke det. Jeg kunne ikke sveve, for jeg var tung, og jeg kunne ikke være lett, fordi jeg var varm og klam. Her lå jeg, mennesket, og var så uutholdelig menneske. Så sovnet jeg, ble møtt av tingenes stille hurra, og fikk troen tilbake.

Nå lover ikke lenger dagene foran meg noe. Alle de breddfulle tilløpene som jeg engang øste fra, alle anslagene som i sine utpust vislet om noe enda større neste gang, er borte. Trengselen i mitt eget hode er erstattet av et voldsomt tomrom.

Så takk faen skal du ha, Karl Ove Knausgård. Ditt nydelige f—tryne.