Forfatterjubileer – alle skal med!

Selv om politikk Herren forsyne meg ikke er alt her i livet, er alt tilsynelatende politikk.

DIKTERDØVING: Om du leser videre forstår du hvorfor Bjørnstjerne Bjørnson snur seg bort fra denne teksten i det vi bare må anta er skam og vemmelse.

Se bare her, damer og herrer:

Knut Hamsun ble nevnt både titt og stadig i 2009. Det har selvfølgelig en intim forbindelse med at det i fjor var 150 år siden denne himmelstormeren trakk sin første, brå pust.

Derfor feiret vi, nordmenn og verdensborgere, hans fødsel.

Vel, det vil si, vi feiret hans litteratur (og ikke hans person.)

I år skal vi imidlertid feire en forfatters person (og ikke hans litteratur, gud bedre!).

I år er det nemlig hundre år siden Bjørnstjerne Bjørnson mønstret av. Hele Norge markerer, hele året. Edvard Hoem får til og med gå gratis på bussen!

I mitt enfold bryr jeg meg svært lite om Bjørnson. Utover den umiddelbare anerkjennelsen av at han (som Dr. Robert Adler) har formet en del av min fortid, og vil forme en del av min framtid, tenker jeg sjelden på ham. Verken med varme eller kalde følelser. Jeg noterer meg hans rolle i Hamsuns liv, og jeg registrerer hans progressive ideer og hans påvirkning på sitt samtidige Norden og Europa.

Men jeg bruker sjelden egen begeistring som mål for offentlig pengebruk. Jeg anerkjenner jo fellesskapet.

Og fellesskapet feirer stadig vekk. La oss do the math.

• Det er hundre år siden Bjørnstjerne Bjørnson døde, følgelig markerer vi og feirer om hverandre.
• I fjor var det altså 150 år siden Knut Hamsun ble født, derfor feiret Norge og jeg så det spruta.
• Året før der var det 200 år siden Henrik Wergeland ble født, så da feiret vi. (Wergeland døde for øvrig såpass ung at vi kan beholde t-skjortene til markeringen av hans død.)
• Året før var det 200 år siden erkerivalen Johan Sebastian Welhaven ble født, og vi feiret.
• Året før der igjen var det 100 år siden Henrik Ibsen døde, så da markerte vi (og feiret).

Da har vi altså kommet til 2006. Ibsen-året. Skal vi se …

• I 2005 feiret vi Amalie Skram. I hvert fall en liten håndfull av oss.

Men så ble det bom stans en stund*.

VUGGE TIL GRAV: Arbeiderpartiet arbeidet, som navnet tilsier, en gang for å bedre arbeidernes kår. Nå bruker de mye av sin tid og dine penger på å feire og markere døde forfattere. (klukk, klukk, klukk)

• Vi må tilbake til 1997, hvor vi markerte Petter Dass’ død.

Nei, vent! Det gjorde vi i 2007. I 1997 feiret vi hans fødsel.

• Ivar Aasen ble markert i 1996. Og blir nok feiret allerede i 2013.

Eller. At en død forfatter skal feires i 2013 krever at én ting er på plass.

For hva er egentlig felles for disse feiringene? Død, dikt og statlige midler, javel, men noe annet.

Svaret er besynderlig og enkelt:

Arbeiderpartiet.

Riktignok hadde de borgerlige en ørliten markering av Alexander Kielland i 1999. Men de lærte raskt av det. Året etter tapte nemlig Bondevik statsministerstolen til Jens Stoltenberg da sistnevnte vendte tommelen ned for Bondeviks famøst formulerte kabinettspørsmål.

Tilfeldig? Neppe.

For hvorfor spikra Stoltenberg Bondevik til korset?

For å kunne feire Arne Garborg-året i 2001, naturligvis.

Spilles etter Garborg-vits:

På slutten her tillater jeg meg å gå litt av skaftet, etter modell av Erling Lægreid (som sikkert også får sitt år):

Der de borgerlige tilsynelatende tror at forfattere selv mestrer å skaffe seg lesere, oppmerksomhet og innflytelse, vil Arbeiderpartiet ikke bare finansiere fødsel og underholdning av våre diktere: De vil Herre flytte meg holde dem kunstig i live også.

* Jeg har drevet selektiv og overflatisk research, så korriger meg gjerne, damer og herrer.

PS: Ai, ai, ai. Tenk når de skal feire selveste Roy “DNA” Jacobsen i 2054! Da holder jeg døtrene innendørs.

Finansierte regjeringen reklamekampanjene til Care?

Det begynner å blir en stund siden professor Terje Tvedt gikk hardt ut mot Care etter årets TV-aksjon. Såpass lenge siden at dette her kommer flaut sent.

HAR FÅTT PENGER: Generalsekretær Marte Gerhardsen i CARE Norge har fått 35 millioner fra Jens Stoltenberg og regjeringen. Men hva skal pengene brukes på? Foto: CARE.no

Mye er sagt om Tvedts oppgjør, men jeg skal hefte meg ved noe det har vært merkelig stille om. Tvedt skriver nemlig:

[Marte Gerhardsen] sa på TV innsamlingsdagen at hun kunne love at «alle pengene kommer fram og blir brukt riktig».

Realiteten er: CARE Norge, TV-aksjonens 33 ansatte og reklamebyråer, og NRK skal ha mer enn 40 millioner kroner av de midlene som folk samlet inn. Mens hun til seerne sa at alle pengene kom frem visste hun at minst en femtedel havner i Oslo, og ikke i Niger eller Rwanda.

Det kommer selvfølgelig ikke som noen overraskelse på Tvedt at et grande spectacular som TV-aksjonen koster litt.

MEN: Marte Gerhardsen har ifølge Tvedt sagt at alle pengene kommer fram og blir brukt riktig. Da jeg først leste Tvedts innlegg, tenkte jeg at han leste henne som fanden leser bibelen. Vel hadde Gerhardsen sagt det Tvedt siterer henne på, men hun hadde da også gjort det helt klart for publikum at TV-aksjonen selvfølgelig koster penger. Som alt annet innsamlingsarbeid.

Derfor ble jeg underlig paff da jeg leste svaret fra generalsekretær Gerhardsen.

HAR GITT PENGER: Statsminister Jens Stoltenberg har gitt CARE Norge 35 millioner kroner. Hva vil han organisasjonen skal bruke pengene på? Foto: Regjeringen.no

Her skriver hun nemlig:

De siste årene har det kostet i overkant av 40 millioner kroner å lønne fylkesaksjonsledere, byaksjonsledere og koordinatorer over hele landet, betale NRK og drive kampanje for aksjonen. Da er det bra at regjeringen bidrar med 35 millioner så det aller meste som ble samlet inn av bøssebærerne kan gå rett til prosjektene.

Greit nok. Regjeringen pleier å gi penger til TV-aksjonen, og 2009 var intet unntak. Regjeringen la til og med på fem millioner fra i fjor, og ga CARE 35 millioner kroner.

Så langt følger jeg Gerhardsen. Hun fører imidlertid et argument jeg ikke forstår; hun sier at regjeringen bidrar med 35 millioner, slik at det som ble samlet inn av bøssebærerne kan gå rett til prosjektene.

Hun sier altså at regjeringens penger utelukkende går til å dekke utgifter her hjemme. Det er i beste fall ny praksis, og i verste fall en løgn.

Jeg har ærlig talt sittet og ventet på at regjeringen skulle gå ut og korrigere Gerhardsen, men siden det lar vente på seg, skriver jeg dette:

Jeg tviler sterkt på at alle pengene CARE får fra regjeringen kan gå til å betale reklameselskaper og funksjonærer her hjemme.

En liten del av pengene kan sikkert gå til det, men ellers er nok mesteparten av pengene fra regjeringen bundet opp i prosjektstøtte, og må slik brukes i felt. Pengene kommer helt sikkert som de aller fleste statlige kroner CARE får: Med et krav om rapportering om hvordan pengene anvendes best mulig i organisasjonens prosjekter i land som Niger og Rwanda.

Jeg understreker at dette er noe jeg tror. For alt jeg vet kan regjeringens overføring på 35 millioner kroner komme uten betingelser. Det er i så fall en større sak enn om Marte Gerhardsen bare har tatt en spansk en for alle oss smågivere.

PS: Ja, jeg jobber i Leger Uten Grenser, og CARE er en “konkurrent”. Jeg synes imidlertid det blir vammelt å skulle holde kritikk tilbake på grunn av misforstått kollegialitet. Jeg støttet selv CARE 18. oktober, og ble forfjamset da jeg leste Gerhardsens innlegg.

Misforstå meg rett: Jeg forstår at det koster penger å samle inn penger, og er likegyldig til om det er mine eller regjeringens penger som går til å arrangere TV-aksjonen. Men jeg blir var når noen forsøker å villede meg og jeg ikke forstår hvorfor.

Debattinnlegg i Dagbladet i dag

Som jeg nevnte i går, tydet mye på at Leger Uten Grenser skulle få på et debattinnlegg i dagens papirutgave av Dagbladet. Og det fikk vi! Jeg har spurt redaktør Morten Øverbye (@morten på Twitter) om jeg kan få gjengi PDF-en fra papiravisen her på bloggen, og i god db.no-ånd svarte han:

«Legg gjerne ut faksimile/pdf på bloggen din. Bare fint om flere får delta i debatten.»

Kult gjort av Morten, men litt frustrerende at Dagbladet ikke legger innlegget ut på nettsiden sin slik at det kan diskuteres også hos dem.

Vår opprinnelige tittel var «Regjeringens dobbeltmoral kan koste liv», men i dagens Dagbladet er tittelen «Regjeringens dobbeltmoral». Innlegget kan du uansett lese ved å trykke på det lille bildet under her.

REGJERINGENS DOBBELTMORAL: I leserinnlegget (Dagbladet 29/09, s. 58) argumenterer vi for at regjeringspartiene må tørre å bruke eierskapet sitt i legemiddelgiganten Novartis.

Ellers må jeg si jeg fortsatt venter i spenning på flinke journalister og ansvarlige regjeringsmedlemmer som er villig til å ta tak i saken. Jeg leter fortsatt etter hel ved. Riktignok har Bård Vegar Solhjell sagt at han vil se på investeringene, og det er vi takknemlig for, men ellers har det vært stille fra Jens Stoltenberg, Jonas Gahr Støre, Kristin Halvorsen, Erik Solheim og de mange andre politikerne som sitter med muligheten til å gjøre noe med dette. Minn dem gjerne på det om dere treffer dem. I regjeringsforhandlinger, som journalist, på butikken eller på Twitter.

Til syvende og sist handler det nettopp om det: Bruke makten din til å forandre verden til det bedre.

Og da kan vi alle bruke den lille makta vi har. Vi sier som Mark Twain: It’s not the size of the dog in the fight, it’s the size of the fight in the dog. (Jada, jeg vet. Å sitere Mark Twain er som å parodiere HMK — det er siste utvei. Men denne gangen passa det så godt. Jada, jeg vet det også! Det passer alltid med Mark Twain.)

PS: I dag hadde Aftenposten et forsideoppslag om «oljefondets» investeringer i Marlin-gruven, og jorunalisten Kristoffer Rønneberg har presentert en god sak og fått et solid oppslag. Jeg sendte en epost til ham for å si at jeg likte saken, men også fordi jeg lurte på hvorfor Aftenposten ikke fattet interesse for Novartis-saken. Det er selvfølgelig lumpent å sammenligne de to sakene, men jeg vil likevel minne om følgende:

«Oljefondets» investering i Novartis AG var per 31. desember 2008 på 10,35 milliarder NOK. (Per 31. mars 8,9 milliarder NOK)

Novartis er på Topp 10-lista over «oljefondets» største investeringer, og har vært det i flere år.

Halvparten av alle aidsmedisiner i fattige land er produsert i India.

80 prosent av Leger Uten Grensers over 140.000 aidspasienter (i 2008) behandles med indiske kopimedisiner.

Visste du at … i 2007 signerte over 15 000 nordmenn et opprop hvor de ba Novartis om å droppe søksmålet?

Se også: Twitter-samtale med Bård Vegar Solhjell // Kronikk i Dagsavisen