I dag beveger jeg meg på smørknivseggen: Oppdrager er vel ikke et yrke i tradisjonell forstand, men her sitter altså dere, kjære damer og herrer, og leser om en test av det, like forbanna.
Grunnen reiser i tospann: oppdrager er kloss opp til den viktigste rollen man kan ha i løpet av livet. Den ligger også tett på livets kjerne, og det er dit jeg vil inn. Dernest: I tillegg til at Kåre Emanulsen er min solide og gode pappa, er han også den mest trofaste leseren av denne bloggen. Han er inne stadig vekk, og titt og ofte legger han igjen små oppmuntrende kommentarer, selv om det sjelden er under eget navn. Her ser jeg mitt snitt til å gi en hilsen tilbake. Velbekomme:
Obs: Historien han her forteller er i hovedsak sann, selv om jeg nok kan ha rotet til noen av detaljene.
Det hører også med til historien at jeg har vært ute på jakt med pappa flere ganger, og at det er nesten alltid er en strålende opplevelse. Jeg sier nesten alltid, for første gang vi dro ut sammen, var jeg nok ikke helt rede for fuglejakt. Historien begynner en sommer i Nord-Norge. Min salige bestefar var en lidenskaplig og talentfull maler. Barndommen er faktisk fylt med bilder fra hans hode. Et av motivene hans viste en en ung, gråtende gutt som sitter med en død fugl i hendene. Ved siden av ham ligger en bue. Bildet heter Anger, og det satt i meg som en pæle fra første gang jeg så det. Så da jeg stod i skauen med nylada hagle som elleve- tolvåring (neida, jeg var sikkert gammel nok) var bildet til bestefar det eneste jeg kunne tenke på. I hvert fall helt til det letta fra en grein, og kornet foran på munningen først slukte den blå himmelen, så trekrona og til slutt den arme småfuglen. Så kom smellet.
Da jeg trasket med gråten på tvers i halsen tilbake til hytta og mamma, var jeg sikker på to ting: jakt var ikke for meg, og nå var himmelporten stengt. Nå vel, jeg skrev i hvert fall et dikt om det hele, med bildet til bestefar langt framme i panna. Diktet får tjene som et plaster på såret til de av dere som ønsket en test av nomadeyrket. Det skjer ikke.
Vi kaller for enkelhets skyld opp diktet etter maleriet i Nord-Norge:
Fra klokkelyngen for hun fram i synet,
tre vingeslag blir slått før skuddet falt.
Himmelflukten endte her i brynet
ja, her i brynet endte nesten alt.
Gutten visste hva som lå der framme
og satt på sprang på ivrig barnefot.
Og noe i ham vokste som en stamme
med røtter rundt hans spinkle hjerterot.
Men kveilen under brystet ble en knute,
da gutten så gevinsten av sitt jag.
For livet ender sjelden brått her ute,
det dempes ut i raske hjerteslag
Feller du en tåre? Så, så. Du kommer nok fort i humør igjen ved å lese CV-en min og ta kontakt på birgere [a] gmail [.] com om du trenger en hyggelig medarbeider.
