Høyt skatta sludder

I ensomheten foran dataskjermen gir vi etter for våre lyster. Vi klikker på artikler med bilder av vakre, lettkledde kvinner fordi vi håper å se dem nakne.

URPOSISJONEN: Av bluferdighetshensyn illustrerer jeg dette poenget med albumcoveret fra Faith No Mores Album of the year, hvor du finner låta "Naked in front of the computer"

Nakne er de aldri, men det hjelper ikke: Du føler deg alltid litt avkledd.

Men du tittet jo kun et kort øyeblikk! I nysgjerrig rus. Så klikket du deg raskt ut igjen. Og er nå tilbake som solid samfunnsborger.

Atter igjen.

Folk kjøper lite pornografi i nærbutikken. Ikke fordi de misliker nakne damer, men fordi frykten for å bli sett (den sosiale kontrollen) slår ned som en bombe før de når disken*.

Foran datamaskinen finnes det imidlertid knapt sosial kontroll. Og den lille som finnes kan nøytraliseres med “Slett historikk”-knappen.

Derfor er skattelister på nett det perfekte produkt.

Men før vi kommer dit:

Her er et utvalg saker Dagbladet.no har i dag, alle knyttet til skattelistene:

• Pia Lykke god for nesten fire millioner
• Så mye tjente Aris «uvenner»
• Christopher tjente bare 10 000 kroner.
• Tjente mest i «Himmelblå»
• Davy tjente mest av fotballpraterne
• Så mye tjener Moland og French

Her er et utvalg saker fra dagene før skattelistene:

• Celina har kjøpt Porsche til 3 millioner
• Vil ikke ha rosa tyskerpeniser i Norge
• - Før var det furu, nå er det helt caffe latte
• Elvis-hår på billigsalg
• Samt en serie om Skal vi danse

Samtidig har db.no levert solide reportasjer fra Armenia, nyhetssaker om voldelige elever og gode utenrikssaker om f.eks menneskerettighetsbrudd i Iran. Og det er ingen grunn til å tro at ikke også skattesøket brukes til å lage relevante og gode saker. Men de tar det selvfølgelig litt lengre tid å lage.

JEPP, REDAKTØR: Alle vet at Dagbladets redaktør Anne Aasheim lyver, men ingen skjønner hvorfor.

For i tillegg til å være komponister, teknologer og gode mødre, er også mennesker grunne tittere. I tillegg til å skrive romaner, utvikle gps og jobbe for nedrusting og miljøspørsmål, gir vi etter for banale lyster.

Eller som Dagbladet sier (og grunnen til at jeg er glad i dem): Det er lov å ha to sider.

Men det er faktisk noe annet enn å ha to ansikter.

Når redaktør i Dagbladet, Anne Aasheim, sier at sakene om skattelistene er relevant og viktig journalistikk fordi det handler inntektsforskjeller og samfunnsstrukturelle endringer, er det for det meste bare sprøyt.

Om det kun var det som var målet, kunne Aasheims journalister f.eks heller konsultert SSBs statistiske materiale.

(Dagbladets Jan Omdahl påpeker noe av det samme i sin kommentar.)

Dagbladets Anne Aasheim er heller ikke alene om å snakke tull.

Når skattelistene skal forsvares, bruker redaktørene et rørende språk, og snakker om offentlighet og åpenhet, vesentlighet og avsløringer. De samme redaktørene bruker så denne åpenheten til å tapetsere nett- og avissidene sine med lister og sladder.

Alle vet at Aasheim og hennes redaktørkolleger lyver, men ingen forstår hvorfor.

For tror Aasheim at leserne forventer at Dagbladet skal skifte profil for én dag?

Eller for å snu på det:

LEX LUTHOR-PRISEN 2009: Prisen for å bruke god teknologi til samfunnsnedbrytende virksomhet, går i år til Dagbladet. Juryen har lagt spesiell vekt på iPhone- og Facebook-løsningene. Gratulerer!

Forventer virkelig publikum at Dagbladet, en kanonkule på vei mot glassgulvet, skal unnlate å presentere tilgjengelig informasjon på mest mulig attraktiv måte?

Nei, det tror jeg ikke.

Om vi har noe å utsette på hvordan skatteinformasjonen tilgjengeliggjøres, må vi ta det opp med myndighetene. Kanskje bør listene kun legges ut på skatteetatens hjemmesider, og ikke leveres ferdig anrettet på DVD-plater til redaktører som Aasheim?

For når hun først får dem, har hun få valg.

Selvfølgelig skal Dagbladet og andre gi deg muligheten til å sitte ensom i skinnet fra skjermen og søke så mye du vil. Hvor du vil. Så lenge du vil. Så ofte du vil. Uten at noen får vite det.

Og du skal gi dem besøksrekord i bytte.

For heller enn å speile inntektsforskjeller og avsløre økonomisk kriminalitet, avslører skattesøket hvem vi er. Akkurat slik populære saker om halvnakne damer ikke betyr at vi synes deilige damer er viktigere enn Dalai Lama.

For skattesøk er smålig. Ja. Det er pinlig. Ja. Det er litt ynkelig. Ja. Det gjør oss litt fattige. Ja. Det er på grensa til nedrig. Ja. Det lokker fram det verste i mennesker. Ikke langt unna. Det pirrer. Ja. Det skuffer. Ja.

Og det blir brukt av mobbere. Ja, som alt annet.

Det blir brukt av kriminelle. Ja, sikkert, men alle tjenester som gjør det mulig å søke i offentlig informasjon, kan misbrukes, selv de viktige, som NRK Brennpunkts Maktbasen. Eller Google.

Burde vi bruke det: Nei, selvfølgelig ikke. Vi burde lese romaner og snakke med hverandre.

Men det er så mye vi ikke burde.

*Det er som når jeg skal kjøpe Dag & Tid. Jeg synes det er pinlig å bli outet som en som leser subsidiert nynorsk, så jeg pakker avisen inn i Conan.

PS: Ser at min gamle kollega Helge Øgrim også skriver om dette. Og selv om innlegget hans er uten bilder, er det vel verdt å lese.

Debattinnlegg i Dagbladet i dag

Som jeg nevnte i går, tydet mye på at Leger Uten Grenser skulle få på et debattinnlegg i dagens papirutgave av Dagbladet. Og det fikk vi! Jeg har spurt redaktør Morten Øverbye (@morten på Twitter) om jeg kan få gjengi PDF-en fra papiravisen her på bloggen, og i god db.no-ånd svarte han:

«Legg gjerne ut faksimile/pdf på bloggen din. Bare fint om flere får delta i debatten.»

Kult gjort av Morten, men litt frustrerende at Dagbladet ikke legger innlegget ut på nettsiden sin slik at det kan diskuteres også hos dem.

Vår opprinnelige tittel var «Regjeringens dobbeltmoral kan koste liv», men i dagens Dagbladet er tittelen «Regjeringens dobbeltmoral». Innlegget kan du uansett lese ved å trykke på det lille bildet under her.

REGJERINGENS DOBBELTMORAL: I leserinnlegget (Dagbladet 29/09, s. 58) argumenterer vi for at regjeringspartiene må tørre å bruke eierskapet sitt i legemiddelgiganten Novartis.

Ellers må jeg si jeg fortsatt venter i spenning på flinke journalister og ansvarlige regjeringsmedlemmer som er villig til å ta tak i saken. Jeg leter fortsatt etter hel ved. Riktignok har Bård Vegar Solhjell sagt at han vil se på investeringene, og det er vi takknemlig for, men ellers har det vært stille fra Jens Stoltenberg, Jonas Gahr Støre, Kristin Halvorsen, Erik Solheim og de mange andre politikerne som sitter med muligheten til å gjøre noe med dette. Minn dem gjerne på det om dere treffer dem. I regjeringsforhandlinger, som journalist, på butikken eller på Twitter.

Til syvende og sist handler det nettopp om det: Bruke makten din til å forandre verden til det bedre.

Og da kan vi alle bruke den lille makta vi har. Vi sier som Mark Twain: It’s not the size of the dog in the fight, it’s the size of the fight in the dog. (Jada, jeg vet. Å sitere Mark Twain er som å parodiere HMK — det er siste utvei. Men denne gangen passa det så godt. Jada, jeg vet det også! Det passer alltid med Mark Twain.)

PS: I dag hadde Aftenposten et forsideoppslag om «oljefondets» investeringer i Marlin-gruven, og jorunalisten Kristoffer Rønneberg har presentert en god sak og fått et solid oppslag. Jeg sendte en epost til ham for å si at jeg likte saken, men også fordi jeg lurte på hvorfor Aftenposten ikke fattet interesse for Novartis-saken. Det er selvfølgelig lumpent å sammenligne de to sakene, men jeg vil likevel minne om følgende:

«Oljefondets» investering i Novartis AG var per 31. desember 2008 på 10,35 milliarder NOK. (Per 31. mars 8,9 milliarder NOK)

Novartis er på Topp 10-lista over «oljefondets» største investeringer, og har vært det i flere år.

Halvparten av alle aidsmedisiner i fattige land er produsert i India.

80 prosent av Leger Uten Grensers over 140.000 aidspasienter (i 2008) behandles med indiske kopimedisiner.

Visste du at … i 2007 signerte over 15 000 nordmenn et opprop hvor de ba Novartis om å droppe søksmålet?

Se også: Twitter-samtale med Bård Vegar Solhjell // Kronikk i Dagsavisen

And in walked the Englishman

Har drøyet litt med å skrive nytt innlegg før jeg visste det var i boks, men da kommer det altså nytt leserinnlegg om Novartis-saken i morgen. I Dagbladet denne gangen. Publiserer det her i morgen.

VÅRT LEVENDE HELVETE: Hva har Italo Calvino med den norske regjeringen og Novartis å gjøre? Mer enn du tror.

Da vi så at Dagbladet publiserte en oversatt versjon av innlegget Norway’s dirty little secrets av den britiske forfatteren Mark Curtis på søndag, slo det oss at Leger Uten Grensers engasjement i Novartis-saken er en presis aktualisering av det Curtis snakker om. Selv om investeringen i Novartis ikke er noen hemmelighet, er den et vektig eksempel på avstanden mellom hva regjeringen sier og hva den faktisk gjør.

Og den understreker med all tydelighet at det er lett å være snill når du er rik, men vanskelig å bli rik ved å være snill.

Curtis skriver:

«Four years ago, [the coalition government] promised to act as a “peace nation” to support a “more democratic world order” and human rights. Yet socialist-led Norway – still living on its benign image abroad – has instead become the home of four dirty little secrets.»

I tillegg til «oljefondets» investeringer i den han mener er tvilsomme selskaper, lister Curtis opp Statoils engasjement i korrupte land som Angola, Iran og Nigeria,  Norges angivelige svik i miljøspørsmålet samt Norges svært framgangsrike våpenindustri, som eksporterer stadig mer våpen til bruk i aktiv krigføring.

Curtis, som uten tvil ser verden gjennom en bestemt politisk optikk, mener disse fire søylene sammen utgjør Norges umoral. Han konkluderer med at Norge har mistet sin etiske særstilling, og nå vandrer tilhopes med klubben av andre rike nasjoner som utnytter verden til sin fordel. Den analysen får stå for Curtis’ egen regning. Siste delen av innlegget hans synes jeg imidlertid fanger noe viktig:

The leitmotif in its unethical policies is the failure to summon up the courage to regulate corporations, whether in oil, arms or finance. Unless governments do this, hopes of an ethical foreign policy will remain a mirage.

Eller som Edmund Burke skal ha sagt: Alt ondskapen behøver for å seire, er at gode mennesker ikke gjør noe.

Hehe. Klarer ikke helt slutte, fordi dette går litt til kjernen av hva jeg tror på. Derfor tar jeg med en siste variasjon over samme tema.

På den aller siste siden av Italo Calvinos Le città invisibili (Usynlige byer), sier Kublai Khan:

“Alt er forgjeves hvis den siste havnen ikke kan være noe annet enn helvetesbyen, og det er dit ned i dypet strømmen suger oss i en spiral som blir stadig trangere.”

Marco Polo svarer:

De levendes helvete er ikke noe som skal komme; hvis det finnes et helvete, så er det det som allerede er her, det helvete vi bebor hver dag og som vi skaper ved å leve sammen. Det finnes to måter å unngå lidelsen ved dette på. Den første måten faller lett for mange: Å godta helvete og bli en del av det, akseptere det i den grad at man ikke ser det lenger. Den andre måten er risikabel og krever vedvarende oppmerksomhet og øvelse: Å søke og å klare å erkjenne hvem og hva det er som midt i helvete ikke er helvete, og få det til å vare ved å gi det rom.

Vanligvis synes jeg Calvino skriver så maniert at jeg ikke får øye på hva han egentlig vil fortelle, men denne siste setningen står støtt:

«Å søke og å klare å erkjenne hvem og hva det er som midt i helvete ikke er helvete, og få det til å vare ved å gi det rom.»

Den sitter i kassa som en ølflaske.