Forfatterjubileer – alle skal med!

Selv om politikk Herren forsyne meg ikke er alt her i livet, er alt tilsynelatende politikk.

DIKTERDØVING: Om du leser videre forstår du hvorfor Bjørnstjerne Bjørnson snur seg bort fra denne teksten i det vi bare må anta er skam og vemmelse.

Se bare her, damer og herrer:

Knut Hamsun ble nevnt både titt og stadig i 2009. Det har selvfølgelig en intim forbindelse med at det i fjor var 150 år siden denne himmelstormeren trakk sin første, brå pust.

Derfor feiret vi, nordmenn og verdensborgere, hans fødsel.

Vel, det vil si, vi feiret hans litteratur (og ikke hans person.)

I år skal vi imidlertid feire en forfatters person (og ikke hans litteratur, gud bedre!).

I år er det nemlig hundre år siden Bjørnstjerne Bjørnson mønstret av. Hele Norge markerer, hele året. Edvard Hoem får til og med gå gratis på bussen!

I mitt enfold bryr jeg meg svært lite om Bjørnson. Utover den umiddelbare anerkjennelsen av at han (som Dr. Robert Adler) har formet en del av min fortid, og vil forme en del av min framtid, tenker jeg sjelden på ham. Verken med varme eller kalde følelser. Jeg noterer meg hans rolle i Hamsuns liv, og jeg registrerer hans progressive ideer og hans påvirkning på sitt samtidige Norden og Europa.

Men jeg bruker sjelden egen begeistring som mål for offentlig pengebruk. Jeg anerkjenner jo fellesskapet.

Og fellesskapet feirer stadig vekk. La oss do the math.

• Det er hundre år siden Bjørnstjerne Bjørnson døde, følgelig markerer vi og feirer om hverandre.
• I fjor var det altså 150 år siden Knut Hamsun ble født, derfor feiret Norge og jeg så det spruta.
• Året før der var det 200 år siden Henrik Wergeland ble født, så da feiret vi. (Wergeland døde for øvrig såpass ung at vi kan beholde t-skjortene til markeringen av hans død.)
• Året før var det 200 år siden erkerivalen Johan Sebastian Welhaven ble født, og vi feiret.
• Året før der igjen var det 100 år siden Henrik Ibsen døde, så da markerte vi (og feiret).

Da har vi altså kommet til 2006. Ibsen-året. Skal vi se …

• I 2005 feiret vi Amalie Skram. I hvert fall en liten håndfull av oss.

Men så ble det bom stans en stund*.

VUGGE TIL GRAV: Arbeiderpartiet arbeidet, som navnet tilsier, en gang for å bedre arbeidernes kår. Nå bruker de mye av sin tid og dine penger på å feire og markere døde forfattere. (klukk, klukk, klukk)

• Vi må tilbake til 1997, hvor vi markerte Petter Dass’ død.

Nei, vent! Det gjorde vi i 2007. I 1997 feiret vi hans fødsel.

• Ivar Aasen ble markert i 1996. Og blir nok feiret allerede i 2013.

Eller. At en død forfatter skal feires i 2013 krever at én ting er på plass.

For hva er egentlig felles for disse feiringene? Død, dikt og statlige midler, javel, men noe annet.

Svaret er besynderlig og enkelt:

Arbeiderpartiet.

Riktignok hadde de borgerlige en ørliten markering av Alexander Kielland i 1999. Men de lærte raskt av det. Året etter tapte nemlig Bondevik statsministerstolen til Jens Stoltenberg da sistnevnte vendte tommelen ned for Bondeviks famøst formulerte kabinettspørsmål.

Tilfeldig? Neppe.

For hvorfor spikra Stoltenberg Bondevik til korset?

For å kunne feire Arne Garborg-året i 2001, naturligvis.

Spilles etter Garborg-vits:

På slutten her tillater jeg meg å gå litt av skaftet, etter modell av Erling Lægreid (som sikkert også får sitt år):

Der de borgerlige tilsynelatende tror at forfattere selv mestrer å skaffe seg lesere, oppmerksomhet og innflytelse, vil Arbeiderpartiet ikke bare finansiere fødsel og underholdning av våre diktere: De vil Herre flytte meg holde dem kunstig i live også.

* Jeg har drevet selektiv og overflatisk research, så korriger meg gjerne, damer og herrer.

PS: Ai, ai, ai. Tenk når de skal feire selveste Roy “DNA” Jacobsen i 2054! Da holder jeg døtrene innendørs.

Jeg burde velge meg dispril

Her kommer min fredagslige avsløring om nynorskteater generelt, og Edvard Hoem spesielt.

Først kommer MORSOMHETEN: Edvard Hoem er uoffisiell norgesmester i Bjørnstjerne Bjørnson. Det eneste som overrasker meg med første bind i hans biografi om landsfaderen er at forlaget ikke kaller utgivelsen en selvbiografi.

EDVARD HOEM: Som Bjørnstjerne Bjørnson.

Så DISCLAIMER: Jeg er begeistret for Hoems skrivekunst, og jeg synes han lykkes både som biograf og romanforfatter. Hans biografi om Nordahl Grieg svikter kanskje på ett punkt, nemlig i møte med Griegs Sovjet-sjåvinisme, men boka satt gode spor i meg da jeg leste den i militæret. Jeg hadde også stor glede av hans roman Tid for klage, tid for dans. Jeg holder ham altså høyt, selv om jeg nå går ganske low.

For det er tid for HISTORIEN: I oktober 2007 dro min samboer, hennes foreldre og jeg på Det Norske Teatret. Vi hadde alle fire billetter til An-Magritt, men da jeg hadde sett stykket i Trondheim tidligere, og skrevet særoppgave om Johan Falkberget (5+), spurte jeg min svigerfar om vi ikke heller skulle se Richard II av William Shakespeare. Oversatt av, ja nettopp, Edvard Hoem. Han var enig.

Kvinnen i billettskranken på Det Norske Teatret mente imidlertid det var umulig å bytte billettene. Vi ble overrasket, da det 1) var nok av plasser på forestillingen, 2) den begynte samtidig som An-Magritt og 3) billettene kostet mindre. Vel, nynorskbrukere diskuterer jeg ikke for lenge med, så det endte med at min svigerfar og jeg måtte snike oss  inn på Richard II. (Overraskende lett)

Ja, det tjener verken til historiens poeng eller tetthet å nevne dette, men Edvard Hoem satt selv i salen. Han tok inn lys og applaus.

Stykket var godt! Godt spilt og godt oversatt. Hoem har fanget humor og poesi og gjenskapt et språk med signatur. Jeg kjente ikke Richard II så godt, men har lest en del skuespill i årenes løp: Når Shakespeare skriver er det litt som når Erling Lægreid klager: Selv om du fort blir lei, er du du ikke i tvil om avsenderen. Vel, det med å bli fort lei gjelder kun for Lægreid. (Burde kanskje vært merket som MORSOMHET?)

BJØRNSTJERNE BJØRNSON: Som Bjørnstjerne Bjørnson.

Plutselig ble det rart.

Det begynner med MISTANKEN: I slutten av tredje akt er det en scene med en gartner og en gartnerhjelp. Fornøyelig! Men denne kvelden bryter plutselig gartnerhjelpen ut i en liten tirade om en helt spesiell urt. Denne urten framkalte, ifølge gartnerhjelpen, abort hos kvinner. Den inspirerte visst også gamle kunstnere som Leonardo da Vinci og Michelangelo. Utbruddet var kort, men helt forferdelig umusikalsk!

DETEKTIVARBEIDET: Jeg kunne ikke tro at dette var noe Shakespeare hadde skrevet, og det nevnte jeg for min svigerfar. Jeg ville jo gjøre inntrykk. Han hadde også reagert på utbruddet, men vi lot det være med det. Dagen etter lastet jeg ned Richard II fra Project Gutenberg og lette etter passasjen. Den var ingen sted å finne! Jeg ble usikker på om utbruddet kanskje fantes i en annen utgave, og søkte vidt og bredt. Utbruddet fantes ikke. Merkelig pluss. Dagen etter etter dro jeg til biblioteket og fant Edvard Hoems oversettelse. Heller ikke her fantes utbruddet!

WILLIAM SHAKESPEARE: Her i karikert form. Edvard Hoems favoritt-form når det kommer til Shakespeare, ØYENSYNELIG!

Så kommer AVSLØRINGEN!!!1: Skandale! tenkte jeg. Hvorfor hadde Hoem lagt inn en fremmed passasje i et Shakespeare-stykke?

Spørsmålene meldte seg, ett etter ett:

Var det et innlegg i abort-debatten?

Var det bare et pek?

Et easter egg?

Var han gal?

Skjulte nynorsk-Norge noe?

Blir fostre som mistenkes å skrive nynorsk abortert oftere enn andre?

Jeg skrev selvfølgelig en epost til Edvard Hoem med disse bekymringene, men fikk aldri noe svar. Jeg lette derfor opp en av skuespillerne på Facebook, og sendte en melding til henne.

Jeg skrev: Hei, jeg så stykket Richard II nå om lørdag, og jeg må berømme deg for tidvis framifrå spill. Spesielt scenen med gartneren og hennes hjelper synes jeg var godt tolket. Jeg skriver deg imidlertid av en annen grunn. I slutten av akt 3, nettopp i den scenen nevnt over, kommer gartnerhjelpen med et utrop om en helt spesiell urt. Denne framkalte abort hos kvinner og inspirerte gamle kunstnere (da Vinci, Michelangelo), men jeg kan ikke huske å ha lest utbruddet i min engelske utgave. Jeg har de siste dagene forsøkt å finne den, og i dag sjekket jeg også Hoems oversettelse, og der finnes heller ikke utbruddet. Det høres nesten ut som noe du finner i en verkskommentar, nærmest leksikalsk. Uansett, jeg har skrevet mail til Hoem, men ikke hørt noe, derfor forsøker jeg altså dette. Har du noe godt svar?

Timene gikk. Jeg ventet. Så dukket svaret opp:

Selve BEVISET: Hei birger! Takk for hyggelige ord! Morsomt at du bet deg merke i denne lille scenen med gartner Trini, hennes makker Nina og dronningen. Jeg liker scenen godt. Teksten om lækjeurten på slutten er noe som har blitt lagt til i etterkant såvidt meg bekjent. Finnes ikke i Edvard sin tekst. Skal høre med [navn fjernet] i morgen for å gi deg et mer presist svar. Såvidt jeg vet er det tekst hentet fra et leksikon. Men jeg skal sjekke det opp! Mvh. [navnet hennes]

Men hva skjer? Jo, det skal jeg fortelle deg, kjære leser. Det kommer intet svar fra skuespillerinnen. Ingenting! Jeg skriver til henne enda en gang, men det er nå helt stille. Slik det sikkert er hjemme hos Jon Fosse.

Så, mine damer og herrer: Vi må kreve svar! som Twitter pleier å si. Jeg oppfordrer derfor alle til å gå av skaftet og stille spørsmålet:

Hva er det Det Norske Teatret og Bjørnstjerne Bjørnson skjuler? I verdens rikeste land?!

Som kjent er det ikke svarene som teller.

PS: Må kreditere min leser Reidar som inspirasjon til dette innlegget. Etter å ha sett forrige innlegg om MSFs reklamefilmer i Storbritannia, sa han: «alt blir jo trivielt etter noe sånt». Det fikk meg til å tenke på Edvard Hoems Tid for klage, tid for dans. Og så følte jeg det var tid for dans.

PPS: Alt er faktisk sant.