Forfatterjubileer – alle skal med!

Selv om politikk Herren forsyne meg ikke er alt her i livet, er alt tilsynelatende politikk.

DIKTERDØVING: Om du leser videre forstår du hvorfor Bjørnstjerne Bjørnson snur seg bort fra denne teksten i det vi bare må anta er skam og vemmelse.

Se bare her, damer og herrer:

Knut Hamsun ble nevnt både titt og stadig i 2009. Det har selvfølgelig en intim forbindelse med at det i fjor var 150 år siden denne himmelstormeren trakk sin første, brå pust.

Derfor feiret vi, nordmenn og verdensborgere, hans fødsel.

Vel, det vil si, vi feiret hans litteratur (og ikke hans person.)

I år skal vi imidlertid feire en forfatters person (og ikke hans litteratur, gud bedre!).

I år er det nemlig hundre år siden Bjørnstjerne Bjørnson mønstret av. Hele Norge markerer, hele året. Edvard Hoem får til og med gå gratis på bussen!

I mitt enfold bryr jeg meg svært lite om Bjørnson. Utover den umiddelbare anerkjennelsen av at han (som Dr. Robert Adler) har formet en del av min fortid, og vil forme en del av min framtid, tenker jeg sjelden på ham. Verken med varme eller kalde følelser. Jeg noterer meg hans rolle i Hamsuns liv, og jeg registrerer hans progressive ideer og hans påvirkning på sitt samtidige Norden og Europa.

Men jeg bruker sjelden egen begeistring som mål for offentlig pengebruk. Jeg anerkjenner jo fellesskapet.

Og fellesskapet feirer stadig vekk. La oss do the math.

• Det er hundre år siden Bjørnstjerne Bjørnson døde, følgelig markerer vi og feirer om hverandre.
• I fjor var det altså 150 år siden Knut Hamsun ble født, derfor feiret Norge og jeg så det spruta.
• Året før der var det 200 år siden Henrik Wergeland ble født, så da feiret vi. (Wergeland døde for øvrig såpass ung at vi kan beholde t-skjortene til markeringen av hans død.)
• Året før var det 200 år siden erkerivalen Johan Sebastian Welhaven ble født, og vi feiret.
• Året før der igjen var det 100 år siden Henrik Ibsen døde, så da markerte vi (og feiret).

Da har vi altså kommet til 2006. Ibsen-året. Skal vi se …

• I 2005 feiret vi Amalie Skram. I hvert fall en liten håndfull av oss.

Men så ble det bom stans en stund*.

VUGGE TIL GRAV: Arbeiderpartiet arbeidet, som navnet tilsier, en gang for å bedre arbeidernes kår. Nå bruker de mye av sin tid og dine penger på å feire og markere døde forfattere. (klukk, klukk, klukk)

• Vi må tilbake til 1997, hvor vi markerte Petter Dass’ død.

Nei, vent! Det gjorde vi i 2007. I 1997 feiret vi hans fødsel.

• Ivar Aasen ble markert i 1996. Og blir nok feiret allerede i 2013.

Eller. At en død forfatter skal feires i 2013 krever at én ting er på plass.

For hva er egentlig felles for disse feiringene? Død, dikt og statlige midler, javel, men noe annet.

Svaret er besynderlig og enkelt:

Arbeiderpartiet.

Riktignok hadde de borgerlige en ørliten markering av Alexander Kielland i 1999. Men de lærte raskt av det. Året etter tapte nemlig Bondevik statsministerstolen til Jens Stoltenberg da sistnevnte vendte tommelen ned for Bondeviks famøst formulerte kabinettspørsmål.

Tilfeldig? Neppe.

For hvorfor spikra Stoltenberg Bondevik til korset?

For å kunne feire Arne Garborg-året i 2001, naturligvis.

Spilles etter Garborg-vits:

På slutten her tillater jeg meg å gå litt av skaftet, etter modell av Erling Lægreid (som sikkert også får sitt år):

Der de borgerlige tilsynelatende tror at forfattere selv mestrer å skaffe seg lesere, oppmerksomhet og innflytelse, vil Arbeiderpartiet ikke bare finansiere fødsel og underholdning av våre diktere: De vil Herre flytte meg holde dem kunstig i live også.

* Jeg har drevet selektiv og overflatisk research, så korriger meg gjerne, damer og herrer.

PS: Ai, ai, ai. Tenk når de skal feire selveste Roy “DNA” Jacobsen i 2054! Da holder jeg døtrene innendørs.

Kjære Karita: Du kan forandre verden!

Og det, kjære leser, kan du også.

I dag lanserer Leger Uten Grensers vår kampanje for tilgang til medisiner. Den heter “La det skje!” og er et intiativ for å få legemiddelselskaper til å overføre sine hiv-medisiner til et såkalt patentsamarbeid.

LA DET SKJE!: Som administrerende direktør i Legemiddelindustriforeningen har Karita Bekkemellem en enestående mulighet til å forandre verden, slik at også fattige får tilgang til livsviktige medisiner.

Når et selskap gjør sine patenter tilgjengelige i et patentsamarbeid (også kalt patent pool), kan andre forskere og medisinprodusenter få tilgang til patentet mot et vederlag til patentholderen. Dette bedrer medisintilgang på tre måter:

Åpner for konkurranse, som reduserer priser på medisiner som ellers ville vært under monopol i 20 år

Gjør det enkelt å kombinere virkestoffer fra flere produsenter i én pille, som er avgjørende for stadig flere hiv-pasienter

Gjør det enklere å utvikle medisiner for mindre kjøpesterke grupper

Du kan lese mer om patentsamarbeid på UNITAIDs nettsider, eller ved å besøke Leger Uten Grensers kampanje for tilgang til livsviktige medisiner.

La det skje! går ut på å aktivt be dem som sitter med patentene om å tilgjengeliggjøre disse i UNITAIDs patentsamarbeid. Det kan alle våre støttespillere gjøre ved å gå inn på kampanjesiden og sende en personlig epost til administrerende direktør i Legemiddelindustriforeningen (og tidligere statsråd for Arbeiderpartiet) Karita Bekkemellem.

Det er nemlig Karitas medlemmer – de store legemiddelselskapene – vi ønsker å få med i samarbeidet. De er nemlig ikke like sikre selv ennå.

Nærmere bestemt selskapene Abbott Laboratories, Boehringer Ingelheim, Bristol-Myers Squibb, GlaxoSmithKline, Merck & Co og Pfizer.

Et par ting kan være verdt å ha med seg: Fire millioner mennesker får i dag antiretroviral hiv-behandling verden over, og det ville aldri vært mulig uten tilgang på billige og gode kopimedisiner. Mange står likevel i fare for å miste muligheten for livslang behandling.

Økt patentering fører til at prisene øker, og at den beste medisinen blir utilgjengelig for fattige. Patentsamarbeidet sikrer lavere kostnader på gode medisiner, og en kollektiv forvaltning av patenter sikrer i tillegg både rettferdig provisjon til patenteierne og insentiv for utvikling av billige medisiner. Win-win-win & Live and let live i ett.

Og nå lurer du vel på hvordan du kan være med å bidra? (Klart du gjør!)

Vi har gjort det enkelt for deg. Ved å gjøre noe å enkelt som å sende en e-post kan du bidra til å hjelpe millioner av mennesker som i dag ikke har råd til hiv-medisinen de trenger for å leve. Det er ikke mye, men det er en måte å si at du ønsker en forandring på. Om du er enig med vårt syn på patentsamarbeid, får du her en mulighet til å påvirke.

Da er det vel ikke for mye forlangt at du bruker den?

Regjeringen tjener milliarder på dobbeltmoral

Forrige uke publiserte Leger Uten Grenser en kronikk i Dagsavisen om det vi oppfatter som den norske regjeringens dobbeltmoral og avmakt i spørsmålet om medisintilgang for verdens fattige.

Vi skriver blant annet at regjeringen hjelper med den ene hånden og kveler med den andre.

Kronikken kan du lese her.

Ved første øyekast ser det ut som om regjeringspartiene går i riktig retning. Fra lovnader i Soria Moria-erklæringen og Utviklingsmeldinga (St.meld. nr. 13), til konkret oppfølgingen i WTO- og EFTA-forhandlinger, har de staket ut en helt klar kurs: For fattige land og mot små, rike naboer som Sveits.

Norge lever opp til det selvskapte rykte som «annerledeslandet». Regjeringa sier: “Vi trenger ikke goodwill fra Sveits, men vi ønsker det fra Zimbabwe (og kanskje mener vi også det er ”rett”).”

Dette er god og villet politikk i Leger Uten Grensers øyne.

Samtidig yngler våre kroner i legemiddelselskapet Novartis gjennom Statens pensjonsfond – Utland. Novartis er midt i en juridisk dragkamp med India, og selskapet ønsker å få omgjort en paragraf i den indiske patentlovgivningen som er ment å forhindre at farmasiselskaper tar patent på ubetydelige forbedringer av allerede eksisterende medisiner.

Leger Uten Grenser mener det vil være en katastrofe om Novartis får medhold. Sannsynligheten for at livsviktige medisiner patenteres i India vil øke umiddelbart, og produksjonen av generiske kopimedisiner blir begrenset.

Sagt med andre ord: Folk som trenger medisin for å overleve, får den ikke.

I 2007 sendte Erik Solheim et brev til Novartis hvor han ba dem om å droppe søksmålet. Novartis svarte: Pass deres egne saker. Kanskje har den norske regjeringen skiftet mening siden da, og kanskje mener de nå at Novartis’ søksmål er legitimt.

Vårt poeng er dette: Da må Kristin Halvorsen, Erik Solheim og Jonas Gahr Støre si nettopp det. Det er i all enkelhet respektløst at partiledelsen ikke forholder seg til dette.

For investeringen i Novartis er ikke bare etisk problematisk, men den reduserer også regjeringspartienes engasjement i Stortinget og WTO til en velformulert måte å kaste penger ut av vinduet på. Hvorfor skal vi bruke tid på at politikere og rådgivere skal skrive saksdokumenter, forberede forhandlingsrunder og lage stortingsmeldinger om de i neste øyeblikk skal undergrave sin egen politikk?

PS: Takker Changemaker for dette innlegget, og oppfordrer alle dere andre til å spre følgende spørsmål: Synes Kristin Halvorsen, Jens Stoltenberg og Liv Signe Navarsete det er greit å tjene milliarder på å undergrave sin egen politikk?

Oppdatert: I dag er SV samlet til landsstyremøte på SAS-hotellet i Oslo. Jeg oppfordrer partimedlemmer til å ta opp denne saken med partileder Kristin Halvorsen.