I et hvert fritt valg i den arabiske verden ville islamistene vunnet uten å løfte en finger. Hvorfor? spør briten Eugene Rogan i boka The Arabs: A History.
Rogan besvarer spørsmålet ved å følge arabernes håp og skuffelser fra det osmanske riket og fram til i dag. Han forteller om et folk som mistrives og stagnerer i en kamp om makt hvor spillereglene etableres og håndheves av fremmede. 
Opp gjennom bokhistorien finnes det mange forsøk på å gå opp arabernes historie, og forfatteren Eugene Rogan har selv studert under historikeren Albert Habib Hourani, mannen bak A History of the Arab Peoples. Houranis historie om det arabiske folk ble en internasjonal bestselger, og kom ut på norsk i 1994.
Forskjellene på disse to bøkene med ganske like titler forteller imidlertid at det er en ufattbar evighet siden OL på Lillehammer. Hourani spurte hvem araberne er. Rogan spør hvorfor de plager oss.
Houranis historie er fra tidlig 90-tall, og forteller om et folks opprinnelse, religiøse historie, kulturelle skikker, språk og poesi – han greier ut, beretter, forteller og lærer bort.
Et velskrevet og velmenende semester i religionsforståelse.
The Arabs: A History er noe helt annet. Fra første side settes tonen med et spørsmål fra den libanesiske historieprofessoren Samir Kassir: «Hvordan ble vi så stillestående? Hvordan har en levende kultur [som den arabiske] blitt så diskreditert at dens medlemmer samles i en kult av elendighet og død?»
Svaret pipler fram gjennom en parade av stormaktspolitikk, militære trusler og voldelige oppgjør og opprør. Rogan skriver om det som foregår mellom politiske grupperinger, stammer og land. Han skriver fra palasset, ikke markedsplassen.
Forfatteren sammen med Turki Al Faisal, tidligere ambassadør til både USA og Storbritannia. Forfatteren til venstre.
Historikeren Philip Hitti har sagt at arabernes historie slutter med Det osmanske riket. Det er imidlertid her Eugene Rogan begynner. Og hans versjon av arabernes stilling i Det osmanske riket er den mørkeste jeg har lest.
Perioden var uten tvil en maktpolitisk storhetstid, også for araberne. De var en del av det som vokste seg til et av de mektigste imperium verden har sett. Rogan mener imidlertid at araberne til dels var en maktesløs del av den mektige helheten. Somme steder ble de forhindret å nå de øverste embetene og politiske vervene i riket, andre steder måtte de finne seg i å bli styrt av fremmede, brutale kleptokrater. I sum endte de opp med lite reell makt i samtid, og med elendige lese- og skriveferdigheter og minimal politisk erfaring i ettertid. Alt ifølge Rogan.
Hold deg i sokkene: Her er det osmanske riket.
Bedre ble det ikke da europeiske kolonister tok over. Rogan trekker blant annet fram en hendelse i Dinshawy i Egypt.
I 1906 skaut et britisk jaktlag ned de fleste duene til bøndene i landsbyen Dinshawy i Egypt. I opprøret som fulgte ble en britisk offiser skadet, og han døde senere av skadene. I det pseudorettslige oppgjøret ble fire egyptere hengt, og flere andre dømt til fengsel og pisking. Oppgjøret førte til en uforsonlig stemning mellom det arabiske folket og deres fremmede herskere.
Konflikten mellom den arabiske kulturen og den vestlige får ikke uventet stor plass i boken. Rogan trekker også inn flere eksempler for å vise at de kulturelle forskjellene er store.
I Rifa’a al-Tahtawis bok An Imam in Paris (1826-1831) skriver den unge al-Tahtwati om sitt møte med Frankrike. Han lar seg imponere av europeisk teknologi og samfunnsutvikling, men formulerer også sitt sjokk: De franske menn er «slaver av kvinnene, og fullstendig under kvinnenes kontroll [...] uavhengig av om kvinnene er vakre eller ikke.»
Europa siktet mot stjernene, men var i al-Tahtwati øyne på vei mot helvete. Den arabiske intellektuelle blir stående som en latterlig figur — en anakronisme som burde vite bedre.
Ray Charles i et blidt øyeblikk.
Historien ligner for så vidt på den etter hvert berømte historien om Sayyid Qutb, en av hovedideologene bak islamismen. Qutb reiste til USA for å studere, og endte opp i småbyen Greeley i Colorado. En dag hørte han Ray Charles og Betty Carter synge Baby, It’s Cold Outside sammen på radio. De sang så vakkert at amerikanske småbyjenter- og gutter begynte å danse tett med hverandre. Noen kysset.
Qutb bevitnet det hele, og skriver i The America I Have Seen:
”The dance hall convulsed to the tunes on the gramophone and was full of bounding feet and seductive legs … Arms circled waists, lips met lips, chests met chests, and the atmosphere was full of passion.”
Så reiste han hjem til Egypt og startet Det muslimske brorskapet i affekt.
Neida, selvfølgelig fremstiller ikke Rogan det så enkelt som jeg gjør her. Han skriver bok, ikke blog. Eugene Rogan skriver nemlig godt om de store ting. For eksempel om hvordan Gamal Abdel Nassers Egypt gjennom brutalitet og stagnasjon nærmest tvinger fram fanatiske idealister. Og hvordan Front de libération nationale i Algerie ikke klarer å levere den velstanden de lovet folket – og så straffer dem når de protesterer.
Det er kanskje urettferdig å kritisere en bok for ikke å være noe annet enn det den er. Rogan har villet skrive opp den moderne, politiske historien til araberne, og det har han gjort. Men han er altså dårligere på de små ting i livet.
Jeg trodde for eksempel poesien stod sterkt hos araberne. Hos Rogan fremstår de nokså prosaiske.
PS: Tittelen er bare en liten påminnelse til meg selv om at jeg ofte føler meg som guvernør Robert Ritchie fra West Wing – spesielt i disse spørsmålene. Men jeg forsøker å skjerpe meg.
Oook — så har jeg pratet mye. Her kan du lese hva andre skriver:
The Guardian: Rogan was a student of Albert Hourani, the author of A History of the Arab Peoples, an eloquent and predominantly upbeat account of Arab achievements over the centuries. Rogan’s version, hard-nosed and sadder, is no less eloquent, and compulsively readable.
The American Muslim: Most books about the Middle East pretend to be objective but are really advocacy for a cause or partisan viewpoint. But Rogan’s book is made for the average Joe and Alice in America. Just enough detailed history mixed in with compelling stories and sans the complex and useless phraseology of the professors and hardcore scholars who make the Middle East so difficult to understand.
Telegraph: One of the special features of this book is that it draws on Arab writings (by memoirists, journalists and others) to give an idea of how the Arabs have experienced their own history. This is not a partisan work, but one senses Rogan’s underlying sympathy with his subject.
The Sunday Times: Rogan is a lifelong Arabist who teaches the modern history of the Middle East at Oxford. His book, which starts with the Ottoman Turks’ conquest of the Arab world in 1516-17, offers a strikingly vivid and authoritative account of its subsequent experience.
Sendt av Birger 
