Indeed I haz.

Har gått sell out, blitt kjøpt opp, syndikert og flagga ut på en gang. Du finner nå bloggen min Selvsagt på Cappelen Damms bloggportal Forlagsliv.

Men jeg kommer kanskje plutselig tilbake her også.

Dobbeltdødsfallet på Sotra utenfor Bergen er oppklart. Det finnes ingen ukjent morder bak tragedien. De to menn ble ikke drept. En sjokkartet redsel tok livet av dem begge.

Sjefen for Mordkommisjonen, politiavdelingssjef Rolf Harry Jahrmann, er skråsikker når han sier:

— Det finnes ingen morder — en ukjent tredjemann i denne saken. Det er en tragisk ulykke som er skjedd.

Da politiet i Bergen og Mordkommisjonens spesialister rykket ut til Sotra ante man et fryktelig dobbeltdrap. En mann lå bastet og bundet inne i hytta Han var død. Et par hundre meter unna lå arbeidskameraten. Også han var død.

Løsningen
Men løsningen på kriminalgåten var hverken dobbeltmord eller slagsmål med dødelig utgang for begge. Politiet mener nå å ha funnet fram til løsningen:

Ola (55) og Per (50) fra Fana var arbeidskamerater. Ola kjøpte i fjor en gammel sjøbu ute ved havgapet i Sotra. I løpet av høsten og vinteren innredet han sjøbua til feriehytte.

Lørdag 31. september dro han ut på hytta sammen med sin arbeidskamerat Per. De to så fram til en hyggelig week-end.

Et anfall
Om kvelden kom en liten drink på bordet. De to kameratene pratet hyggelig sammen. Men plutselig skjedde det noe med Per. Han så plutselig farlig ut. Han fikk muskeltrekninger i ansiktet. Hendene krummet seg mot kameraten på den andre siden av bordet. Verten, Ola, ble livredd. Han trodde at gjesten plutselig var blitt livsfarlig sinnssyk.

Han visste ikke at Per hadde lett fallesyke*. Han ante ikke at kameraten hadde et epileptisk anfall. Antagelig ble anfallet utløst av den tynne pjolteren Per hadde drukket.  

Tvangstrøye
Politiet mener at følgende så har skjedd: Ola trodde at den andre hadde fått et anfall av sinnsforvirring. Han kastet seg over kameraten og fikk lagt ham i gulvet. – Hvordan skal jeg forhindre at han ikke gjør seg noe, har Ola åpenbart tenkt.

Han fikk fatt i et tau. I fortvilelse og desperasjon bant han sin venn. Per hadde kramper og kastet seg rundt på gulvet mens Ola bandt ham. Han laget den rene tvangstrøye av tauet, for at den andre ikke skulle komme løs og skade seg. Tauet ble surret rundt beina, hendene og nakken. Til slutt lå Per stille på gulvet.

Legehjelp
Ola har hatt en eneste tanke i hodet: – Jeg må hente legehjelp.

Han løp ut av hytta. Det var mørkt ute. Ola løp mot folk. Men han tok feil av veien. Han falt utenfor en skrent og ble slått bevisstløs i fallet. Skadene var ikke dødelige.

Inne i hytta var Per komet over epilepsianfallet. Han husket intet og forstod ikke hvorfor han var bundet.

Dødelig
Han var helt fastsurret og fikk panikk. Fortvilet forsøkte han å komme løs av tauene. Han vred seg over i en annen stilling – en dødelig bevegelse!

Taubukten rundt nakken strammet til og strupte sammen over halsen. Per ble kvalt mens kameraten lå bevisstløs i snøen et par hundre meter unna.

Ola lå fortsatt besvimt. Kulden tæret livskreftene ut av ham. Ola frøs i hjel.

Svaret var nei
Hvordan har så politiet funnet fram til dette hendelsesforløpet? Det første Mordkommisjonen og politiet i Bergen gjorde var å undersøke om en ukjent tredjemann kunne ha vært på åstedet. Etter en grundig etterforskning ble svaret ubetinget nei.

Var det et fylleslagsmål? Hadde den ene fått overtaket? Hadde Ola surret sitt offer fast, og senere omkommet av skader han fikk i kampens hete?

Nei – obduksjonen fortalte noe annet. De to døde var ikke beruset. Begge hadde meget lite alkohol i kroppen. Antagelig hadde de tatt høyst en pjolter den skjebnesvangre lørdagskvelden. Politiet spurte videre:

Uløst gåte
Hvorfor ble Per bastet og bundet inne i hytta? Gåten var lenge uløst. De dødes familie- og omgangskrets ble avhørt gang på gang.

Endelig fant politiet et par personer som kunne fortelle at Per en eller to ganger tidligere hadde hatt lignende anfall. Biten falt plutselig på plass i puslespillet …

Politiet har rekonstruert hendelsesforløpet i detalj. Teori etter teori ble forkastet – bare den ene kunne stemme.

Nå kan man meddele de dødes pårørende: Ingen ble myrdet – ingen av dem var morder.

 * tidligere brukt betegnelse på epilepsi, spesielt epilepsi med generaliserte tonisk-kloniske anfall.

Det kunne ligget i luften – en vittighet etter en skål i rødvin som forsegler vennskapet mellom to nyskilte kvinner. I stedet oppsummerte det valgkampen på Island i 2009. Formuleringen kom fra Johanne Sigurdardottir, verdens første åpent lesbiske statsleder. Den mannlig finanselite på Island hadde rasert landets økonomi, og nå lovet Sigurdardottir at deres æra var over. Islandske menn kikket raskt på hverandre over jakkeermet.

Her gjeldt det å sitte stille i båten til frustrasjonen blåste over.

Men så: På forsiden av det amerikanske magasinet The Atlantic dukket en omskrevet versjon av Sigurdarsdottirs valgspråk opp igjen. Magasinet varslet The End of Men – uten så mye som et spørsmålstegn til beroligelse. Kort tid etterpå slo Newsweek fast at Women Will Rule the World.

Mennenes tusenårsrike er tydeligvis over.

Forsiden i The Atlantic kan ironisk nok ha egnet til å hisse opp menn, tror artikkelforfatteren.

I USA er den økonomiske kollapsen døpt om fra «recession» til «mancession», og bak ordspillet lurer sannheten: menn stod for to tredjedeler av det totale jobbtapet etter finanskrisen. Noen forklarte tallene med at kvinner oftere er ansatt i offentlig sektor, og at menn tradisjonelt er mer eksponert for risiko gjennom konjunkturavhengig industri og disposisjoner i aksjemarkedet. Andre ser imidlertid på kjønnskløften som enda en bekreftelse på en stille, kvinnelig revolusjon.

Og en apokalypserytter rir sjelden alene: I 2010 stod det for første gang i historien flere amerikanske kvinner på lønningslistene enn menn, og i Vest-Europa har kvinner fylt tre av fire nye stillinger siden 2000. I USA førte finanskrisen til etterkrigstidens største forskjell i arbeidsledighet mellom kjønnene – i kvinnenes favør. Allerede i løpet av kommende tiår er den vestlige gjennomsnittskvinnen spådd å tjene mer enn gjennomsnittsmannen.

All statistikk tegnet det samme bildet: menn tapte det terrenget kvinner vant. Da jeg var på sommerferie med familien min, begynte jeg å legge merke til hvordan statistikken spilte seg ut i hverdagslivet til folk. Hele tiden så jeg fedre som ikke jobbet og som virket deprimerte, og jeg så kvinner som tilsynelatende gjorde alt. 

Slik lyder oppsummeringen fra Hanna Rosin. Hun stod bak artikkelen og har måttet tåle anklager om skyttergravslikestilling fra både feminister og mannsforskere. Ifølge dem konstruerer hun en uvirkelig verden hvor menn og kvinner utkjemper en uforsonlig krig mot hverandre.

Selv tror hun kritikken ble vel tøff fordi The Atlantic utstyrte forsiden med en slapp, rosa penisfigur.

I antikkens Hellas kveilet mennene tau rundt sin venstre testikkel og strammet til, alt i et forsøk på å produsere mannlige etterkommere. I India og Kina har jentebarn systematisk og brutalt blitt valgt bort til fordel for gutter. Historiens er full - eventuelt tom - av kvinner som har mistet livet, for egen eller andres hånd, fordi de ikke klarte å bære fram guttebarn.

Både amerikansk adopsjonsstatistikk og tall fra fertilitetsklinikker hvor foreldre selv kan velge kjønn på sine barn, viser imidlertid at en av historiens mest fastrustede pendler har snudd. Amerikanske foreldre vil nå helst ha jenter.

Amerikanske foreldre ønsker seg jenter. Jenter, på sin side, ønsker seg foreldre.

Også i Sør-Korea, lenge et av verdens mest rigide patriarkat, er den sivilisasjonslange preferansen for guttebarn på vei mot glemselen. Så sent som i 1985 sa et klart flertall av kvinnene i en nasjonal undersøkelse at de «måtte ha en sønn». I 2003 lå den samme prosentandelen på fattige 15 prosent. Og utviklingen har fortsatt siden da.

Og utviklingen kan synes – ulikt kvinner (neida, men det var så luktløst til nå) - rasjonell.

For hver andre mann som oppnår en bachelorgrad i det amerikanske utdanningssystemet, vil tre kvinner ha gjort det samme – og i fjor var sju av de ti flinkeste elevene ved amerikanske videregående skoler jenter. I Norge er utviklingen den samme: Annenhver kvinne mellom 25-29 år har fullført høyere utdannelse. Kun én av tre menn har gjort det samme.

Kjønnsskjevheten gjelder ikke bare industriland. Også i land som Brasil, De forente arabiske emirater og Russland er det flest kvinner blant dem som tar høyere utdanning.

For seksti år siden skrev Beauvoir at mødre følte så stor avsky for sin egen feminine tilstand at de så på sine nyfødte døtre med irritasjon. Nå ser de sine døtre erobre utdanningen, familieøkonomien og fremtiden. Alt unntatt nåtiden.

”The End of Men” var for øvrig bare én av femten artikler i magasinet The Atlantic.

Kun to andre var skrevet av kvinner.

Da det ytterste fyret blinka inn over fjorden så han båten ligge på toppen av det svarte vannet. Grunninga tegnet seg av som ei mørk skygge, og det så ut som om båten svevde. Han hørte surringa fra isoporen og snudde seg. Mørket var kommet, men ennå hadde han ikke vært nede i kanalen og henta tanga han trengte for å holde krabbene i live til i morgen. Han sparka løs en stein, tok den opp og kasta den nedover mot båten. To flaggermus letta og kretsa rundt hverandre, tegna seg av mot himmelen over ham. Lyden av vått tauverk som stramma seg der nede bar helt opp til hytta. Båten lå fast. Han gikk mot stien, så ingenting, men kjente lyngen mot yttersida av leggen. Nede ved kanalen kunne han hente opp nok tang, selv i mørket. Han stilte seg opp på grunna, festa grepet og la vekta bakover, to-tre drag var nok. Eneste problemet var maneter. I mørket så han ikke om det lå noen i tangvasene, og da merker du ingenting før de treffer ryggen.

Natta var som hvilken som helst julinatt. Stille. Myrwold hadde pakket og reist, hytta deres var den eneste han kunne se lyset fra. Før han dro, hadde de snakket om steingjerdet. Myrwold hadde engasjert to arbeidskarer til å sette i stand en steintrapp opp fjellsida nedenfor hytta, og de to hadde forsynt seg av steingjerdet han selv hadde lagt rundt tomta her ute. Naboen beklaget det hele, og sa han hadde gitt de to klar instruks om å hente stein inne ved bruddet. Men nå var steinen lagt, og sementen var kommet imellom. Det var lite han kunne gjøre annet enn å beklage. Han hadde blåst og latt det være med det. Dagene kom raskt nok som det var. Så fort naboen reiste hadde han tatt trillebåra inn til bruddet, lempet steinen oppi og fått dem tilbake, slått ut flak og topper, og bygget opp gjerdet der hvor de to hadde forsynt seg. Alt her innenfor gjerdet var hans. Hytta, trærne, alt. Fruktene, meitemarkene, ormene, de fuglene som til enhver tid hadde slått seg ned, utedassen og all dritten i den, ugresset. Alt sammen.

Krabbene roet seg da han la tangen over dem, men fremdeles kraslet det nok til at han måtte konsentrere seg for å høre etter båten. Den lå fremdeles fast. Han fant fram gryta, satt den inntil langveggen, og samlet sammen tangrestene som lå utenfor isoporkanten. Inne i hytta satt han seg ned i stolen, knyttet opp skoene, la hodet bakover og sovnet.

Godt nytt år, kjære damer og herrer.

Hadde denne bloggen foregått på utenlandsk og spilt på naiv sjarme, ville bildeteksten gått slik: Yep, you got it. Nowadays I am a happy and busy B(ee).

Ethvert menneske skaper sin enestående verden, og det er en verden du aldri vil kunne dele helt og fullt med noen andre. De gangene du bedyrer dine venner at du forstår hvordan de føler, forteller du mest om et ønske, mindre om en virkelighet. Du kan med øvet sikkerhet formulere for deg selv hva du ville følt i en tilsvarende situasjon, men det er ikke å dele din venns erfaring, det er å skape og ta del i en felles erfaring. Og det er vanskelig nok. Uansett hvor nær du står dem, vil du oppleve dine venners gleder og hindringer med ditt private språk og blikk. Gjennom vedvarende innsats og vilje vil to personer imidlertid kunne dele en erfaring de begge føler er deres egen. Avstand er kanskje smertefullt, men forsøket på å forsere avstand er i hvert fall et ærlig uttrykk for hengivenhet. Motsetningen finnes hos dem som misforstår empati med evnen til å innsmigre seg hos andre.

Sånn er det også med god og dårlig litteratur. Noen bøker klarer å formidle en verden hvor du føler deg involvert, og hvor du tar del i en erfaring som på tross av sitt mangfoldige vesen oppleves som din egen. Og når det skjer, altså når du leser god litteratur, utvider du din egen erfaringshorisont. Erfaringshorisont er for øvrig et elendig ord. Ikke bare er det langt (korte ord er alltid bedre enn lange), men det inneholder også to presise størrelser som blir uhåndterlige når de stilles sammen. Men om horisonten markerer rekkevidden av din kapasitet, er vel erfaringshorisonten din et annet ord for så langt dine erfaringer klarer å strekke seg, eller omfanget av det du klarer å forstå.

Om litteraturen fungerer gir den leseren mer enn ny kunnskap i form nye årstall eller nye personer som bekler hukommelsen din, og som kan trekkes fram ved spillbrettet, men den slipper deg inn i en ny verden. Målet med litteratur er vel at den blir en unik erfaring for så mange mennesker som mulig. Og det gjelder skjønnlitteratur såvel som sakprosa.

Ja, som jeg sa: jeg synes dette er vanskelig å kommunisere, så i stedet for å file videre på egen tekst, gir jeg noen eksempler på hvilke bøker jeg opplever gjør nettopp det jeg har beskrevet over. Lista er langt fra utfyllende, og er skrevet etter top of mind-prinsippet:

* Per Olav Enquist: Legionærene

* Peter Fröberg Idling: Pol Pots smil

* Heidi Marie Kriznik: Applaus

* Thorkild Hansen: Prosessen mot Hamsun

* Knut Hamsun: Pan

* Mette Karlsvik: Vindauga i matsalen vender mot fjorden

* Anna Politkovskaja: Putins Russland

* Karl Ove Knausgård: En tid for alt

* Geert Mak: Europa – en reise gjennom det 20. århundret

Mandag 22. november våkner jeg opp på Nordkapp. På platået står denne bilen. Så skal jeg være i Nydalen i Oslo 4. desember. Det er planen så langt.

Neeeida. Vi har selvfølgelig en plan. Jeg skal blant annet innom disse byene:

22/11 Nordkapp – Alta
23/11 Alta – Tromsø
24/11 Tromsø – Narvik / Harstad
25/11 Narvik – Fauske
26/11 Fauske – Namsos
27/11 Namsos – Trondheim
28/11 Trondheim – Ålesund
29/11 Ålesund – Førde
30/11 Førde – Bergen
01/12 Bergen – Stavanger
02/12 Stavanger – Arendal
03/12 Arendal – Oslo

Og på veien skal vi finne på mye moro. Det kan du følge med på hos Leger Uten Grenser (på nettsiden eller Facebook), TV 2 eller via min twitterprofil.

Her følger innlegget:

Feige utflyttere

Det er bare et hav mellom Arendal og Tromøya. Fotokreditt.

Ikke alle vi som flytter fra små steder er store mennesker.

Les også:

• Oda Rygh: Jeg flytter!
• Knut Olav Åmås: Det gode stedet

Rogan besvarer spørsmålet ved å følge arabernes håp og skuffelser fra det osmanske riket og fram til i dag. Han forteller om et folk som mistrives og stagnerer i en kamp om makt hvor spillereglene etableres og håndheves av fremmede.

Opp gjennom bokhistorien finnes det mange forsøk på å gå opp arabernes historie, og forfatteren Eugene Rogan har selv studert under historikeren Albert Habib Hourani, mannen bak A History of the Arab Peoples. Houranis historie om det arabiske folk ble en internasjonal bestselger, og kom ut på norsk i 1994.

Forskjellene på disse to bøkene med ganske like titler forteller imidlertid at det er en ufattbar evighet siden OL på Lillehammer.  Hourani spurte hvem araberne er. Rogan spør hvorfor de plager oss.

Houranis historie er fra tidlig 90-tall, og forteller om et folks opprinnelse, religiøse historie, kulturelle skikker, språk og poesi – han greier ut, beretter, forteller og lærer bort.

Et velskrevet og velmenende semester i religionsforståelse.

The Arabs: A History er noe helt annet. Fra første side settes tonen med et spørsmål fra den libanesiske historieprofessoren Samir Kassir: «Hvordan ble vi så stillestående? Hvordan har en levende kultur [som den arabiske] blitt så diskreditert at dens medlemmer samles i en kult av elendighet og død?»

Svaret pipler fram gjennom en parade av stormaktspolitikk, militære trusler og voldelige oppgjør og opprør. Rogan skriver om det som foregår mellom politiske grupperinger, stammer og land. Han skriver fra palasset, ikke markedsplassen.

Forfatteren sammen med Turki Al Faisal, tidligere ambassadør til både USA og Storbritannia. Forfatteren til venstre.

Historikeren Philip Hitti har sagt at arabernes historie slutter med Det osmanske riket. Det er imidlertid her Eugene Rogan begynner. Og hans versjon av arabernes stilling i Det osmanske riket er den mørkeste jeg har lest.

Perioden var uten tvil en maktpolitisk storhetstid, også for araberne. De var en del av det som vokste seg til et av de mektigste imperium verden har sett. Rogan mener imidlertid at araberne til dels var en maktesløs del av den mektige helheten. Somme steder ble de forhindret å nå de øverste embetene og politiske vervene i riket, andre steder måtte de finne seg i å bli styrt av fremmede, brutale kleptokrater. I sum endte de opp med lite reell makt i samtid, og med elendige lese- og skriveferdigheter og minimal politisk erfaring i ettertid. Alt ifølge Rogan.

Hold deg i sokkene: Her er det osmanske riket.

Bedre ble det ikke da europeiske kolonister tok over. Rogan trekker blant annet fram en hendelse i Dinshawy i Egypt.

I 1906 skaut et britisk jaktlag ned de fleste duene til bøndene i landsbyen Dinshawy i Egypt. I opprøret som fulgte ble en britisk offiser skadet, og han døde senere av skadene. I det pseudorettslige oppgjøret ble fire egyptere hengt, og flere andre dømt til fengsel og pisking. Oppgjøret førte til en uforsonlig stemning mellom det arabiske folket og deres fremmede herskere.

Konflikten mellom den arabiske kulturen og den vestlige får ikke uventet stor plass i boken. Rogan trekker også inn flere eksempler for å vise at de kulturelle forskjellene er store.

I Rifa’a al-Tahtawis bok An Imam in Paris (1826-1831) skriver den unge al-Tahtwati om sitt møte med Frankrike. Han lar seg imponere av europeisk teknologi og samfunnsutvikling, men formulerer også sitt sjokk: De franske menn er «slaver av kvinnene, og fullstendig under kvinnenes kontroll [...] uavhengig av om kvinnene er vakre eller ikke.»

Europa siktet mot stjernene, men var i al-Tahtwati øyne på vei mot helvete. Den arabiske intellektuelle blir stående som en latterlig figur — en anakronisme som burde vite bedre.

Ray Charles i et blidt øyeblikk.

Historien ligner for så vidt på den etter hvert berømte historien om Sayyid Qutb, en av hovedideologene bak islamismen. Qutb reiste til USA for å studere, og endte opp i småbyen Greeley i Colorado. En dag hørte han Ray Charles og Betty Carter synge Baby, It’s Cold Outside sammen på radio. De sang så vakkert at amerikanske småbyjenter- og gutter begynte å danse tett med hverandre. Noen kysset.

Qutb bevitnet det hele, og skriver i The America I Have Seen:

”The dance hall convulsed to the tunes on the gramophone and was full of bounding feet and seductive legs … Arms circled waists, lips met lips, chests met chests, and the atmosphere was full of passion.”

Så reiste han hjem til Egypt og startet Det muslimske brorskapet i affekt.

Neida, selvfølgelig fremstiller ikke Rogan det så enkelt som jeg gjør her. Han skriver bok, ikke blog. Eugene Rogan skriver nemlig godt om de store ting. For eksempel om hvordan Gamal Abdel Nassers Egypt gjennom brutalitet og stagnasjon nærmest tvinger fram fanatiske idealister. Og hvordan Front de libération nationale i Algerie ikke klarer å levere den velstanden de lovet folket – og så straffer dem når de protesterer.

Det er kanskje urettferdig å kritisere en bok for ikke å være noe annet enn det den er. Rogan har villet skrive opp den moderne, politiske historien til araberne, og det har han gjort. Men han er altså dårligere på de små ting i livet.

Jeg trodde for eksempel poesien stod sterkt hos araberne. Hos Rogan fremstår de nokså prosaiske.

PS: Tittelen er bare en liten påminnelse til meg selv om at jeg ofte føler meg som guvernør Robert Ritchie fra West Wing – spesielt i disse spørsmålene. Men jeg forsøker å skjerpe meg.

Oook — så har jeg pratet mye. Her kan du lese hva andre skriver:

The Guardian: Rogan was a student of Albert Hourani, the author of A History of the Arab Peoples, an eloquent and predominantly upbeat account of Arab achievements over the centuries. Rogan’s version, hard-nosed and sadder, is no less eloquent, and compulsively readable.

The American Muslim: Most books about the Middle East pretend to be objective but are really advocacy for a cause or partisan viewpoint. But Rogan’s book is made for the average Joe and Alice in America. Just enough detailed history mixed in with compelling stories and sans the complex and useless phraseology of the professors and hardcore scholars who make the Middle East so difficult to understand.

Telegraph: One of the special features of this book is that it draws on Arab writings (by memoirists, journalists and others) to give an idea of how the Arabs have experienced their own history. This is not a partisan work, but one senses Rogan’s underlying sympathy with his subject.

The Sunday Times: Rogan is a lifelong Arabist who teaches the modern history of the Middle East at Oxford. His book, which starts with the Ottoman Turks’ conquest of the Arab world in 1516-17, offers a strikingly vivid and authoritative account of its subsequent experience.

Hva får du når du blander Kurt Vonneguts Harrison Bergeron, John Rawls’ A Theory of Justice og norsk-venezuelanske Thor Halvorssen Mendoza, blant annet kjent for Oslo Freedom Forum og oppkjøpet av Ny Tid?

Du får et skrekkbilde av en framtid hvor alle er like, og kunstneren er en klarsynt og modig opprører.

2081 is set in a dystopian future where everyone is “equal every which way,” a world in which a Handicapper General goes to enormous lengths to prevent competition and to eliminate innate human differences. Beautiful people wear disfiguring masks; intelligent people have loud, distracting noises piped into their heads to interrupt their thoughts; athletes are burdened with heavy weights. The end result is a society where no one can think, no one can love [...]

Filmen heter 2081 og gis ut av Moving Picture Institute, en markedsglad og frihetssøkende gjeng som er direkte livredde for likhet. Litt ironisk er det derfor at de velger å lage film av Vonneguts novelle, som har nettopp har et banalt syn på likhet som sitt satiriske mål.

Som du ser av sitatet over: overdrivelsen er total. Vonnegut har skrevet en tegneserieabsurd lignelse om likhet. Jeg har derfor vanskelig for å se Harrison Bergeron som et oppgjør mot det egalitære. Den gjør nok heller litt narr av hysteriske mennesker som ser likhetstyranniet i hvert krinkel og krok – og som frykter det mer enn noe annet.

Les om Vonneguts egne tanker om novellen her.

Men for all del: det ser ut som en artig film.