«Intet drap – ingen morder»

Jeg kom ved en tilfeldighet over følgende kriminalreportasje, publisert i Verdens Gang i 1974. Jeg deler den fordi den er et tidsbilde for kriminaljournalistikken den gang, men også for et nyhetsspråk vi sjelden ser i avisene i dag. Navnene på de avdøde er forandret. Jeg har pent spurt artikkelforfatter Knut Haavik om lov til å legge den ut.

Dobbeltdødsfallet på Sotra utenfor Bergen er oppklart. Det finnes ingen ukjent morder bak tragedien. De to menn ble ikke drept. En sjokkartet redsel tok livet av dem begge.

Sjefen for Mordkommisjonen, politiavdelingssjef Rolf Harry Jahrmann, er skråsikker når han sier:

— Det finnes ingen morder — en ukjent tredjemann i denne saken. Det er en tragisk ulykke som er skjedd.

Da politiet i Bergen og Mordkommisjonens spesialister rykket ut til Sotra ante man et fryktelig dobbeltdrap. En mann lå bastet og bundet inne i hytta Han var død. Et par hundre meter unna lå arbeidskameraten. Også han var død.

Løsningen
Men løsningen på kriminalgåten var hverken dobbeltmord eller slagsmål med dødelig utgang for begge. Politiet mener nå å ha funnet fram til løsningen:

Ola (55) og Per (50) fra Fana var arbeidskamerater. Ola kjøpte i fjor en gammel sjøbu ute ved havgapet i Sotra. I løpet av høsten og vinteren innredet han sjøbua til feriehytte.

Lørdag 31. september dro han ut på hytta sammen med sin arbeidskamerat Per. De to så fram til en hyggelig week-end.

Et anfall
Om kvelden kom en liten drink på bordet. De to kameratene pratet hyggelig sammen. Men plutselig skjedde det noe med Per. Han så plutselig farlig ut. Han fikk muskeltrekninger i ansiktet. Hendene krummet seg mot kameraten på den andre siden av bordet. Verten, Ola, ble livredd. Han trodde at gjesten plutselig var blitt livsfarlig sinnssyk.

Han visste ikke at Per hadde lett fallesyke*. Han ante ikke at kameraten hadde et epileptisk anfall. Antagelig ble anfallet utløst av den tynne pjolteren Per hadde drukket.  

Tvangstrøye
Politiet mener at følgende så har skjedd: Ola trodde at den andre hadde fått et anfall av sinnsforvirring. Han kastet seg over kameraten og fikk lagt ham i gulvet. – Hvordan skal jeg forhindre at han ikke gjør seg noe, har Ola åpenbart tenkt.

Han fikk fatt i et tau. I fortvilelse og desperasjon bant han sin venn. Per hadde kramper og kastet seg rundt på gulvet mens Ola bandt ham. Han laget den rene tvangstrøye av tauet, for at den andre ikke skulle komme løs og skade seg. Tauet ble surret rundt beina, hendene og nakken. Til slutt lå Per stille på gulvet.

Legehjelp
Ola har hatt en eneste tanke i hodet: – Jeg må hente legehjelp.

Han løp ut av hytta. Det var mørkt ute. Ola løp mot folk. Men han tok feil av veien. Han falt utenfor en skrent og ble slått bevisstløs i fallet. Skadene var ikke dødelige.

Inne i hytta var Per komet over epilepsianfallet. Han husket intet og forstod ikke hvorfor han var bundet.

Dødelig
Han var helt fastsurret og fikk panikk. Fortvilet forsøkte han å komme løs av tauene. Han vred seg over i en annen stilling – en dødelig bevegelse!

Taubukten rundt nakken strammet til og strupte sammen over halsen. Per ble kvalt mens kameraten lå bevisstløs i snøen et par hundre meter unna.

Ola lå fortsatt besvimt. Kulden tæret livskreftene ut av ham. Ola frøs i hjel.

Svaret var nei
Hvordan har så politiet funnet fram til dette hendelsesforløpet? Det første Mordkommisjonen og politiet i Bergen gjorde var å undersøke om en ukjent tredjemann kunne ha vært på åstedet. Etter en grundig etterforskning ble svaret ubetinget nei.

Var det et fylleslagsmål? Hadde den ene fått overtaket? Hadde Ola surret sitt offer fast, og senere omkommet av skader han fikk i kampens hete?

Nei – obduksjonen fortalte noe annet. De to døde var ikke beruset. Begge hadde meget lite alkohol i kroppen. Antagelig hadde de tatt høyst en pjolter den skjebnesvangre lørdagskvelden. Politiet spurte videre:

Uløst gåte
Hvorfor ble Per bastet og bundet inne i hytta? Gåten var lenge uløst. De dødes familie- og omgangskrets ble avhørt gang på gang.

Endelig fant politiet et par personer som kunne fortelle at Per en eller to ganger tidligere hadde hatt lignende anfall. Biten falt plutselig på plass i puslespillet …

Politiet har rekonstruert hendelsesforløpet i detalj. Teori etter teori ble forkastet – bare den ene kunne stemme.

Nå kan man meddele de dødes pårørende: Ingen ble myrdet – ingen av dem var morder.

 * tidligere brukt betegnelse på epilepsi, spesielt epilepsi med generaliserte tonisk-kloniske anfall.

Kjære alle menn, vår tid er forbi

«Testosteronets tidsalder er over.»

Det kunne ligget i luften – en vittighet etter en skål i rødvin som forsegler vennskapet mellom to nyskilte kvinner. I stedet oppsummerte det valgkampen på Island i 2009. Formuleringen kom fra Johanne Sigurdardottir, verdens første åpent lesbiske statsleder. Den mannlig finanselite på Island hadde rasert landets økonomi, og nå lovet Sigurdardottir at deres æra var over. Islandske menn kikket raskt på hverandre over jakkeermet.

Her gjeldt det å sitte stille i båten til frustrasjonen blåste over.

Men så: På forsiden av det amerikanske magasinet The Atlantic dukket en omskrevet versjon av Sigurdarsdottirs valgspråk opp igjen. Magasinet varslet The End of Men – uten så mye som et spørsmålstegn til beroligelse. Kort tid etterpå slo Newsweek fast at Women Will Rule the World.

Mennenes tusenårsrike er tydeligvis over.

Forsiden i The Atlantic kan ironisk nok ha egnet til å hisse opp menn, tror artikkelforfatteren.

I USA er den økonomiske kollapsen døpt om fra «recession» til «mancession», og bak ordspillet lurer sannheten: menn stod for to tredjedeler av det totale jobbtapet etter finanskrisen. Noen forklarte tallene med at kvinner oftere er ansatt i offentlig sektor, og at menn tradisjonelt er mer eksponert for risiko gjennom konjunkturavhengig industri og disposisjoner i aksjemarkedet. Andre ser imidlertid på kjønnskløften som enda en bekreftelse på en stille, kvinnelig revolusjon.

Og en apokalypserytter rir sjelden alene: I 2010 stod det for første gang i historien flere amerikanske kvinner på lønningslistene enn menn, og i Vest-Europa har kvinner fylt tre av fire nye stillinger siden 2000. I USA førte finanskrisen til etterkrigstidens største forskjell i arbeidsledighet mellom kjønnene – i kvinnenes favør. Allerede i løpet av kommende tiår er den vestlige gjennomsnittskvinnen spådd å tjene mer enn gjennomsnittsmannen.

All statistikk tegnet det samme bildet: menn tapte det terrenget kvinner vant. Da jeg var på sommerferie med familien min, begynte jeg å legge merke til hvordan statistikken spilte seg ut i hverdagslivet til folk. Hele tiden så jeg fedre som ikke jobbet og som virket deprimerte, og jeg så kvinner som tilsynelatende gjorde alt. 

Slik lyder oppsummeringen fra Hanna Rosin. Hun stod bak artikkelen og har måttet tåle anklager om skyttergravslikestilling fra både feminister og mannsforskere. Ifølge dem konstruerer hun en uvirkelig verden hvor menn og kvinner utkjemper en uforsonlig krig mot hverandre.

Selv tror hun kritikken ble vel tøff fordi The Atlantic utstyrte forsiden med en slapp, rosa penisfigur.

I antikkens Hellas kveilet mennene tau rundt sin venstre testikkel og strammet til, alt i et forsøk på å produsere mannlige etterkommere. I India og Kina har jentebarn systematisk og brutalt blitt valgt bort til fordel for gutter. Historiens er full - eventuelt tom - av kvinner som har mistet livet, for egen eller andres hånd, fordi de ikke klarte å bære fram guttebarn.

Både amerikansk adopsjonsstatistikk og tall fra fertilitetsklinikker hvor foreldre selv kan velge kjønn på sine barn, viser imidlertid at en av historiens mest fastrustede pendler har snudd. Amerikanske foreldre vil nå helst ha jenter.

Amerikanske foreldre ønsker seg jenter. Jenter, på sin side, ønsker seg foreldre.

Også i Sør-Korea, lenge et av verdens mest rigide patriarkat, er den sivilisasjonslange preferansen for guttebarn på vei mot glemselen. Så sent som i 1985 sa et klart flertall av kvinnene i en nasjonal undersøkelse at de «måtte ha en sønn». I 2003 lå den samme prosentandelen på fattige 15 prosent. Og utviklingen har fortsatt siden da.

Og utviklingen kan synes – ulikt kvinner (neida, men det var så luktløst til nå) - rasjonell.

For hver andre mann som oppnår en bachelorgrad i det amerikanske utdanningssystemet, vil tre kvinner ha gjort det samme – og i fjor var sju av de ti flinkeste elevene ved amerikanske videregående skoler jenter. I Norge er utviklingen den samme: Annenhver kvinne mellom 25-29 år har fullført høyere utdannelse. Kun én av tre menn har gjort det samme.

Kjønnsskjevheten gjelder ikke bare industriland. Også i land som Brasil, De forente arabiske emirater og Russland er det flest kvinner blant dem som tar høyere utdanning.

For seksti år siden skrev Beauvoir at mødre følte så stor avsky for sin egen feminine tilstand at de så på sine nyfødte døtre med irritasjon. Nå ser de sine døtre erobre utdanningen, familieøkonomien og fremtiden. Alt unntatt nåtiden.

”The End of Men” var for øvrig bare én av femten artikler i magasinet The Atlantic.

Kun to andre var skrevet av kvinner.

Vinter i Oslo …

… får meg til å savne sommeren. Derfor et lite, fiktivt snapshot fra Eftevåg og Sørlandet:

Da det ytterste fyret blinka inn over fjorden så han båten ligge på toppen av det svarte vannet. Grunninga tegnet seg av som ei mørk skygge, og det så ut som om båten svevde. Han hørte surringa fra isoporen og snudde seg. Mørket var kommet, men ennå hadde han ikke vært nede i kanalen og henta tanga han trengte for å holde krabbene i live til i morgen. Han sparka løs en stein, tok den opp og kasta den nedover mot båten. To flaggermus letta og kretsa rundt hverandre, tegna seg av mot himmelen over ham. Lyden av vått tauverk som stramma seg der nede bar helt opp til hytta. Båten lå fast. Han gikk mot stien, så ingenting, men kjente lyngen mot yttersida av leggen. Nede ved kanalen kunne han hente opp nok tang, selv i mørket. Han stilte seg opp på grunna, festa grepet og la vekta bakover, to-tre drag var nok. Eneste problemet var maneter. I mørket så han ikke om det lå noen i tangvasene, og da merker du ingenting før de treffer ryggen.

Natta var som hvilken som helst julinatt. Stille. Myrwold hadde pakket og reist, hytta deres var den eneste han kunne se lyset fra. Før han dro, hadde de snakket om steingjerdet. Myrwold hadde engasjert to arbeidskarer til å sette i stand en steintrapp opp fjellsida nedenfor hytta, og de to hadde forsynt seg av steingjerdet han selv hadde lagt rundt tomta her ute. Naboen beklaget det hele, og sa han hadde gitt de to klar instruks om å hente stein inne ved bruddet. Men nå var steinen lagt, og sementen var kommet imellom. Det var lite han kunne gjøre annet enn å beklage. Han hadde blåst og latt det være med det. Dagene kom raskt nok som det var. Så fort naboen reiste hadde han tatt trillebåra inn til bruddet, lempet steinen oppi og fått dem tilbake, slått ut flak og topper, og bygget opp gjerdet der hvor de to hadde forsynt seg. Alt her innenfor gjerdet var hans. Hytta, trærne, alt. Fruktene, meitemarkene, ormene, de fuglene som til enhver tid hadde slått seg ned, utedassen og all dritten i den, ugresset. Alt sammen.

Krabbene roet seg da han la tangen over dem, men fremdeles kraslet det nok til at han måtte konsentrere seg for å høre etter båten. Den lå fremdeles fast. Han fant fram gryta, satt den inntil langveggen, og samlet sammen tangrestene som lå utenfor isoporkanten. Inne i hytta satt han seg ned i stolen, knyttet opp skoene, la hodet bakover og sovnet.

Silence like a cancer grows

Godt nytt år, kjære damer og herrer.

Slengtanke

Unnskyldningen er tafatt, kjære damer og herrer, men de siste ukene har løpt fra meg som ville hester. Derfor har det heller ikke vært noen nye innlegg fra meg på en stund. I det siste har jeg imidlertid tenkt en del over hvorfor jeg liker å lese, og etterhvert har det tvunget seg fram en høyst personlig og for meg vanskelig kommuniserbar grunn. Jeg skal likevel forsøke å forklare den her.  

Hadde denne bloggen foregått på utenlandsk og spilt på naiv sjarme, ville bildeteksten gått slik: Yep, you got it. Nowadays I am a happy and busy B(ee).

Ethvert menneske skaper sin enestående verden, og det er en verden du aldri vil kunne dele helt og fullt med noen andre. De gangene du bedyrer dine venner at du forstår hvordan de føler, forteller du mest om et ønske, mindre om en virkelighet. Du kan med øvet sikkerhet formulere for deg selv hva du ville følt i en tilsvarende situasjon, men det er ikke å dele din venns erfaring, det er å skape og ta del i en felles erfaring. Og det er vanskelig nok. Uansett hvor nær du står dem, vil du oppleve dine venners gleder og hindringer med ditt private språk og blikk. Gjennom vedvarende innsats og vilje vil to personer imidlertid kunne dele en erfaring de begge føler er deres egen. Avstand er kanskje smertefullt, men forsøket på å forsere avstand er i hvert fall et ærlig uttrykk for hengivenhet. Motsetningen finnes hos dem som misforstår empati med evnen til å innsmigre seg hos andre.

Sånn er det også med god og dårlig litteratur. Noen bøker klarer å formidle en verden hvor du føler deg involvert, og hvor du tar del i en erfaring som på tross av sitt mangfoldige vesen oppleves som din egen. Og når det skjer, altså når du leser god litteratur, utvider du din egen erfaringshorisont. Erfaringshorisont er for øvrig et elendig ord. Ikke bare er det langt (korte ord er alltid bedre enn lange), men det inneholder også to presise størrelser som blir uhåndterlige når de stilles sammen. Men om horisonten markerer rekkevidden av din kapasitet, er vel erfaringshorisonten din et annet ord for så langt dine erfaringer klarer å strekke seg, eller omfanget av det du klarer å forstå.

Om litteraturen fungerer gir den leseren mer enn ny kunnskap i form nye årstall eller nye personer som bekler hukommelsen din, og som kan trekkes fram ved spillbrettet, men den slipper deg inn i en ny verden. Målet med litteratur er vel at den blir en unik erfaring for så mange mennesker som mulig. Og det gjelder skjønnlitteratur såvel som sakprosa.

Ja, som jeg sa: jeg synes dette er vanskelig å kommunisere, så i stedet for å file videre på egen tekst, gir jeg noen eksempler på hvilke bøker jeg opplever gjør nettopp det jeg har beskrevet over. Lista er langt fra utfyllende, og er skrevet etter top of mind-prinsippet:

* Per Olav Enquist: Legionærene

* Peter Fröberg Idling: Pol Pots smil

* Heidi Marie Kriznik: Applaus

* Thorkild Hansen: Prosessen mot Hamsun

* Knut Hamsun: Pan

* Mette Karlsvik: Vindauga i matsalen vender mot fjorden

* Anna Politkovskaja: Putins Russland

* Karl Ove Knausgård: En tid for alt

* Geert Mak: Europa – en reise gjennom det 20. århundret

Nordkapp – Oslo: 22/11 til 4/12

Mandag 22. november våkner jeg opp på Nordkapp. På platået står denne bilen. Så skal jeg være i Nydalen i Oslo 4. desember. Det er planen så langt.

Neeeida. Vi har selvfølgelig en plan. Jeg skal blant annet innom disse byene:

22/11 Nordkapp – Alta
23/11 Alta – Tromsø
24/11 Tromsø – Narvik / Harstad
25/11 Narvik – Fauske
26/11 Fauske – Namsos
27/11 Namsos – Trondheim
28/11 Trondheim – Ålesund
29/11 Ålesund – Førde
30/11 Førde – Bergen
01/12 Bergen – Stavanger
02/12 Stavanger – Arendal
03/12 Arendal – Oslo

Og på veien skal vi finne på mye moro. Det kan du følge med på hos Leger Uten Grenser (på nettsiden eller Facebook), TV 2 eller via min twitterprofil.

Feige utflyttere

Ai, jeg har altså begått debatt. Startet med et innlegg i Aftenposten og fulgte så opp med et lite innhopp på Dagsnytt 18. Vurderer for øvrig å gjøre Tromøybroa til standard metafor i alle mine offentlige meddelelser fra nå.

Her følger innlegget:

Det er bare et hav mellom Arendal og Tromøya. Fotokreditt.

Ikke alle vi som flytter fra små steder er store mennesker.

I fredagens Aftenposten meldte statsviter Oda Rygh flytting. Etter flere år med statsfinansiert utdanning og stimulerende storbyliv, oppleves Vikersund, samfunnet hun er født og oppvokst i, noen nummer for lite. Her mangler både uteliv og åndsliv. Viktigere enn det: Her er ingen jobber å få for statsvitere med kjennskap til Baudelaire.

Sannheten er imidlertid at ikke alle vi som flytter fra små steder er store mennesker. De fleste av oss er bare feige.

Av dem som reiste ut for å studere blant mine venner, har knapt noen flyttet tilbake. Sirkelen er ond og dum: Ingen flytter hjem fordi ingen andre gjør det. Å vende hjem blir synonymt med nederlag: Du har ikke mestret livet der ute, så du piler hjem til det trygge og trege. Du rykker tilbake til start.

Jeg er fra en øy så alene mot havet at den burde gratuleres av kartverket bare for å ligge i ro. Hver gang jeg krysser Tromøy-broen på vei mot Oslo trekker jeg likevel et sørgmodig sukk. Bak meg ligger alt som er godt. Mine nydelige foreldre. Hele min historie, gjort opp av stedene hvor jeg brukte en hel ettermiddag på å avgjøre om vannliljer virkelig var festet på bunnen, eller om de bare fløt rundt med strømmene i vannet. Men jeg puster også lettet ut. Jeg har frihet til å dra fra et lokalsamfunn med mangel på muligheter til et storsamfunn med alle muligheter.

Etter hvert kommer imidlertid alltid den samme følelsen snikende: Er jeg ikke en defensiv tufs? Skal hjemstedet oppføre seg annerledes fordi jeg har reist ut og tatt utdannelse? Eller kan spørsmålet snus på hodet? På riktig regntunge kvelder kan jeg bli såpass patetisk at jeg skriver om andres gode talepoenger: Spør ikke hva lokalsamfunnet kan gjøre for deg, men hva du kan gjøre for lokalsamfunnet. Toffen Gunnufsen reiste til Tromøya og laget en av Europas beste musikkfestivaler. Jeg bør vel kunne klare å starte et skarve lønnsomt enkeltmannsforetak?

Oda Rygh mener strukturene skremmer bort. Heldigvis kan de forandres. Stedet du vokste opp på er slik det er fordi de som bor der nå har skapt det slik. Så i stedet for å løfte skjørtet og springe til byen, er en annen mulighet å brette opp ermene og skape et attraktivt samfunn der hjemme. «Ingenting er mulig, jeg må vekk herfra», sier den unge Arild Asnes i Dag Solstads roman Arild Asnes. Han er også den mest latterlige figuren i norsk litteraturhistorie etter Erasmus Montanus.

Les også:

• Oda Rygh: Jeg flytter!
• Knut Olav Åmås: Det gode stedet

Arabs? Boy, I don’t know

I et hvert fritt valg i den arabiske verden ville islamistene vunnet uten å løfte en finger. Hvorfor? spør briten Eugene Rogan i boka The Arabs: A History.

Rogan besvarer spørsmålet ved å følge arabernes håp og skuffelser fra det osmanske riket og fram til i dag. Han forteller om et folk som mistrives og stagnerer i en kamp om makt hvor spillereglene etableres og håndheves av fremmede.

Opp gjennom bokhistorien finnes det mange forsøk på å gå opp arabernes historie, og forfatteren Eugene Rogan har selv studert under historikeren Albert Habib Hourani, mannen bak A History of the Arab Peoples. Houranis historie om det arabiske folk ble en internasjonal bestselger, og kom ut på norsk i 1994.

Forskjellene på disse to bøkene med ganske like titler forteller imidlertid at det er en ufattbar evighet siden OL på Lillehammer.  Hourani spurte hvem araberne er. Rogan spør hvorfor de plager oss.

Houranis historie er fra tidlig 90-tall, og forteller om et folks opprinnelse, religiøse historie, kulturelle skikker, språk og poesi – han greier ut, beretter, forteller og lærer bort.

Et velskrevet og velmenende semester i religionsforståelse.

The Arabs: A History er noe helt annet. Fra første side settes tonen med et spørsmål fra den libanesiske historieprofessoren Samir Kassir: «Hvordan ble vi så stillestående? Hvordan har en levende kultur [som den arabiske] blitt så diskreditert at dens medlemmer samles i en kult av elendighet og død?»

Svaret pipler fram gjennom en parade av stormaktspolitikk, militære trusler og voldelige oppgjør og opprør. Rogan skriver om det som foregår mellom politiske grupperinger, stammer og land. Han skriver fra palasset, ikke markedsplassen.

Forfatteren sammen med Turki Al Faisal, tidligere ambassadør til både USA og Storbritannia. Forfatteren til venstre.

Historikeren Philip Hitti har sagt at arabernes historie slutter med Det osmanske riket. Det er imidlertid her Eugene Rogan begynner. Og hans versjon av arabernes stilling i Det osmanske riket er den mørkeste jeg har lest.

Perioden var uten tvil en maktpolitisk storhetstid, også for araberne. De var en del av det som vokste seg til et av de mektigste imperium verden har sett. Rogan mener imidlertid at araberne til dels var en maktesløs del av den mektige helheten. Somme steder ble de forhindret å nå de øverste embetene og politiske vervene i riket, andre steder måtte de finne seg i å bli styrt av fremmede, brutale kleptokrater. I sum endte de opp med lite reell makt i samtid, og med elendige lese- og skriveferdigheter og minimal politisk erfaring i ettertid. Alt ifølge Rogan.

Hold deg i sokkene: Her er det osmanske riket.

Bedre ble det ikke da europeiske kolonister tok over. Rogan trekker blant annet fram en hendelse i Dinshawy i Egypt.

I 1906 skaut et britisk jaktlag ned de fleste duene til bøndene i landsbyen Dinshawy i Egypt. I opprøret som fulgte ble en britisk offiser skadet, og han døde senere av skadene. I det pseudorettslige oppgjøret ble fire egyptere hengt, og flere andre dømt til fengsel og pisking. Oppgjøret førte til en uforsonlig stemning mellom det arabiske folket og deres fremmede herskere.

Konflikten mellom den arabiske kulturen og den vestlige får ikke uventet stor plass i boken. Rogan trekker også inn flere eksempler for å vise at de kulturelle forskjellene er store.

I Rifa’a al-Tahtawis bok An Imam in Paris (1826-1831) skriver den unge al-Tahtwati om sitt møte med Frankrike. Han lar seg imponere av europeisk teknologi og samfunnsutvikling, men formulerer også sitt sjokk: De franske menn er «slaver av kvinnene, og fullstendig under kvinnenes kontroll [...] uavhengig av om kvinnene er vakre eller ikke.»

Europa siktet mot stjernene, men var i al-Tahtwati øyne på vei mot helvete. Den arabiske intellektuelle blir stående som en latterlig figur — en anakronisme som burde vite bedre.

Ray Charles i et blidt øyeblikk.

Historien ligner for så vidt på den etter hvert berømte historien om Sayyid Qutb, en av hovedideologene bak islamismen. Qutb reiste til USA for å studere, og endte opp i småbyen Greeley i Colorado. En dag hørte han Ray Charles og Betty Carter synge Baby, It’s Cold Outside sammen på radio. De sang så vakkert at amerikanske småbyjenter- og gutter begynte å danse tett med hverandre. Noen kysset.

Qutb bevitnet det hele, og skriver i The America I Have Seen:

”The dance hall convulsed to the tunes on the gramophone and was full of bounding feet and seductive legs … Arms circled waists, lips met lips, chests met chests, and the atmosphere was full of passion.”

Så reiste han hjem til Egypt og startet Det muslimske brorskapet i affekt.

Neida, selvfølgelig fremstiller ikke Rogan det så enkelt som jeg gjør her. Han skriver bok, ikke blog. Eugene Rogan skriver nemlig godt om de store ting. For eksempel om hvordan Gamal Abdel Nassers Egypt gjennom brutalitet og stagnasjon nærmest tvinger fram fanatiske idealister. Og hvordan Front de libération nationale i Algerie ikke klarer å levere den velstanden de lovet folket – og så straffer dem når de protesterer.

Det er kanskje urettferdig å kritisere en bok for ikke å være noe annet enn det den er. Rogan har villet skrive opp den moderne, politiske historien til araberne, og det har han gjort. Men han er altså dårligere på de små ting i livet.

Jeg trodde for eksempel poesien stod sterkt hos araberne. Hos Rogan fremstår de nokså prosaiske.

PS: Tittelen er bare en liten påminnelse til meg selv om at jeg ofte føler meg som guvernør Robert Ritchie fra West Wing – spesielt i disse spørsmålene. Men jeg forsøker å skjerpe meg.

Oook — så har jeg pratet mye. Her kan du lese hva andre skriver:

The Guardian: Rogan was a student of Albert Hourani, the author of A History of the Arab Peoples, an eloquent and predominantly upbeat account of Arab achievements over the centuries. Rogan’s version, hard-nosed and sadder, is no less eloquent, and compulsively readable.

The American Muslim: Most books about the Middle East pretend to be objective but are really advocacy for a cause or partisan viewpoint. But Rogan’s book is made for the average Joe and Alice in America. Just enough detailed history mixed in with compelling stories and sans the complex and useless phraseology of the professors and hardcore scholars who make the Middle East so difficult to understand.

Telegraph: One of the special features of this book is that it draws on Arab writings (by memoirists, journalists and others) to give an idea of how the Arabs have experienced their own history. This is not a partisan work, but one senses Rogan’s underlying sympathy with his subject.

The Sunday Times: Rogan is a lifelong Arabist who teaches the modern history of the Middle East at Oxford. His book, which starts with the Ottoman Turks’ conquest of the Arab world in 1516-17, offers a strikingly vivid and authoritative account of its subsequent experience.

Livredde for likhet

Oi.

Hva får du når du blander Kurt Vonneguts Harrison Bergeron, John Rawls’ A Theory of Justice og norsk-venezuelanske Thor Halvorssen Mendoza, blant annet kjent for Oslo Freedom Forum og oppkjøpet av Ny Tid?

Du får et skrekkbilde av en framtid hvor alle er like, og kunstneren er en klarsynt og modig opprører.

2081 is set in a dystopian future where everyone is “equal every which way,” a world in which a Handicapper General goes to enormous lengths to prevent competition and to eliminate innate human differences. Beautiful people wear disfiguring masks; intelligent people have loud, distracting noises piped into their heads to interrupt their thoughts; athletes are burdened with heavy weights. The end result is a society where no one can think, no one can love [...]

Filmen heter 2081 og gis ut av Moving Picture Institute, en markedsglad og frihetssøkende gjeng som er direkte livredde for likhet. Litt ironisk er det derfor at de velger å lage film av Vonneguts novelle, som har nettopp har et banalt syn på likhet som sitt satiriske mål.

Som du ser av sitatet over: overdrivelsen er total. Vonnegut har skrevet en tegneserieabsurd lignelse om likhet. Jeg har derfor vanskelig for å se Harrison Bergeron som et oppgjør mot det egalitære. Den gjør nok heller litt narr av hysteriske mennesker som ser likhetstyranniet i hvert krinkel og krok – og som frykter det mer enn noe annet.

Les om Vonneguts egne tanker om novellen her.

Men for all del: det ser ut som en artig film.

Skriv for meg

Her er en ønskeliste:

* Gi meg et løfte og hold det
* Skriv om folk jeg kan bry meg om
* Fortell meg noe jeg kan gjenfortelle
* Sett noe på spill

Og om det ellers passer seg: vær leken og stridig.

Ønskelisten er ikke fullstendig, men står igjen som den umiddelbare oppsummeringen etter å ha lest Kirsten A. Seavers siste bok The Last Vikings. Boken handler om den norrøne bosetningen på Grønland. Bosetningen kom til like før 1000 og endte brått en gang på 1400-tallet. I årevis har forskjellige teorier versert rundt kollapsen av den norrøne bosetningen, om enn i et smalt kretsløp av (utenlandske) arkeologer og historikere.

The Last Vikings presenteres ikke som en fagbok. I titler, baksidetekst og omslag ligner den et forsøk på å sende et smalt tema i bred sirkulasjon. Boken vil snakke til et stort publikum. Derfor tillater jeg meg selv å være målgruppe, selv om jeg kommer inn i boken uten særlig bakgrunnskunnskap.

Jeg liker vikinger like godt som andre, og jeg er glad i historie. Men jeg kan avsløre allerede nå at jeg ikke likte boken til Seaver i det hele tatt.

I det følgende har jeg forsøkt å forklare hvorfor.

Gi meg et løfte og hold det

Seavers undertittel er The Epic Story of the Great Norse Voyages. Sammen med et omslag som viser den stolte og høyreiste baugen på et vikingskip, lover undertittelen at jeg kan vente en storslagen, dramatisk historie på de neste sidene. Jeg skal få lese om barske brutalister med utferdstrang. Jeg skal lese om hvordan de erobrer et nytt landområde for så å forsvinne som blod i myra.

Det er et klart løfte fra forfatter til leser.

Tviler sniker på meg med en gang jeg begynner å lese. Side opp og side ned  med akademisk uenighet. Tidligere forskning er elendig, skriver Seaver. Ok, så lokkes jeg ikke umiddelbart med til en verden hvor blodet og ølet fosser henholdsvis inn og ut av langhåra berserkere. Jeg kan tåle å bli slept med inn i lysarmaturenes rike, i de lange gangene mellom universitetskontorene, fra det ene professorskiltet til det andre, og det eneste som fosser er boblene i smurfehodet på toppen av vanndispenseren.

Les innledningen selv her.

Jeg tåler det, tross alt, selv om lesersympatien skrus noen knepp ned.

Men etterhvert som jeg blar, blir det tydelig at Seaver ikke vil slippe taket i debatten. Debatten jeg ikke visste eksisterte. Debatten jeg ikke bryr meg om. Det er omtrent her jeg blar til tittelbladet og leser undertittelen en gang til: The Epic Story of the Great Norse Voyages.

Jeg tåler omskrivinger, men det er lite som er episk med en faglig debatt på 240 sider.

Ikke noe snikk snakk, gi meg epikk, takk.

Polemikk kan være frydefullt. Morsomt. Utfordrende. Seaver viser også at både den ene og den andre (og da er vi nesten gjennom listen over dem som forsker på vikingbosetningene på Grønland) har hevdet sannheter på sviktende grunnlag. Men for meg, som ikke begriper hva som egentlig står på spill i denne debatten, er det dessverre vanskelig å bli engasjert.

Skriv om folk jeg kan bry meg om

Tidligere har Kirsten A. Seaver skrevet romanserien om Ingunn Halldorsdatter fra 1400-tallets Grønland. Her har forfatteren bundet nåtid og fortid sammen. Romanforfatteren skriver ofte om mennesker som lever i en virkelighet grunnleggende annerledes enn vår, men som likevel har de samme følelsesmessige reaksjonene som vi har. Romanpersoner kan leve i en tid hvor religion eller frykt det overnaturlige mest sannsynlig la klare føringer for hvordan de opplevde hendelser og relasjoner, men forfatteren kan likevel komme unna med å binde leser og romanperson sammen gjennom et identisk følelsesliv og refleksjonsmønster.

Det er ikke juks, det er fiksjon.

For historisk anlagt sakprosa forholder det seg annerledes. Her er omgivelsene, samfunnslivet og hendelsene ofte hovedmotivet. Jeg leser en bok om vikingene på Grønland for å finne ut hvem de var, hva de gjorde og hvorfor de gjorde det.

Bokdesigneren hadde noen tøffe uker da han arbeidet med serien om Ingunn Halldorsdatter.

I Jonathan Phillips’ Holy Warriors var forfatteren avhengig av at leseren forstod hvor gjennomsyret 1100-tallets Europa var av religion. For ham ble løsningen å forsøke å gjenskape en tidsalder. Ved å bygge en setting ville Phillips vise leseren premissene som konstituerte tempelridderens hverdag. Det gir to delresultater.

i) Leseren forstår hvorfor personer gjør som de gjør.

ii) Lesere relaterer til personene det fortelles om.

Phillips får meg til å bli kjent med dem han skriver om. Han får meg til å bry meg om dem.

Vel, det gjør ikke Seaver.

I The Last Vikings finnes ingen forbindelse mellom nå og da, verken den tilgjorte fiksjonsformen eller den identifiseringen som skjer fordi hun klarer å etablere et rom jeg tror på. Da glir personene inn i hverandre og blir like. De blir markører i teksten, ikke mennesker.

Markører er de du måtte pugge på ungdomsskolen.  Hvor mange av de husker du?

Fortell meg noe jeg kan gjenfortelle

Seavers ankerpunkt mot Grønland-forskningen er at den er mytologiserende. Det kan ingen anklage Seaver for å være. Hun skriver pinsettelig presis. Med sterile gummihansker.

«On the whole, the Norse Greenlanders’ diet and cuisine probably would not suit today’s western tastes, but it was varied and wholesome and kept people in good health to the colony’s very end.»

Seaver har skrevet serieromaner. Derfor kommer hun til offentligheten med to roller: forteller og forsker. Ondere tunger enn jeg vil kalle henne kioskforfatter. Jeg tror derfor hun er redd for at den første rollen skal slå ihjel den andre.

Se bare på sitatet. Forskeren slår fast hva vikingene spiste, og for all del, det er en del av historien. Men hvor er fortelleren? Lurer hun ikke på hvordan vikingene spiste? Hvordan de tilberedte maten? Om de spiste sammen? Hvem som spiste først?

«By demonstrating that not only big churches, but large festal halls, were attached to the four most prominent farms in the Eastern Settlement – Brattahlid, Gardar, Hvalseyand Herjolfsness – archaeologists have shown that secular power survived in Greenland for many decades after Ívar’s time.»

Ja, dere skjønner poenget mitt: Hva foregikk i festhallene?

Jeg ser for meg en scene fra neste middagsbesøk:

Jeg: Visste dere at de sekulære skikkene mest sannsynlig ikke forsvant på Grønland til tross for at kristendommen nådde øya?
Venn: Nei, det visste jeg ikke. Kom det noen slåsskamper ut av det eller?
Jeg: Vet ikke.
Venn: Ook, men hva gikk skikkene ut på?
Jeg: Gidder ikke si det.

Jeg vil tro det fører til at ingen gidder å prate med meg.

Og jeg vil ha venner på samme måte som Seaver vil ha lesere.

Sett noe på spill

Det store spørsmålet om bosetningen på Grønland er hvorfor den forsvant. Spørsmålet er årsaken til den faglige debatten, og selve lokkematen i forlagets presentasjon av boken. Og starten på boken er lovende. Da skriver nemlig Seaver:

«Much is now known about the history of the Norse Greenlanders, however, and more is learned every year.»

Jeg tviler ikke på at det er sant.

Etter 240 sider må jeg imidlertid spørre: Hvorfor i helvete ventet hun ikke da med å skrive dette? Seavers The Last Vikings lanserer nemlig ingen egen teori om det store spørsmålet.

Da begynner det å boble i meg.

Etter 240 sider på skolebenken fortjener jeg en samlende idé om hvorfor våre forfedre trakk seg tilbake fra den oppdagede verdens ytterste grenser. Jeg fortjener et innblikk i mysteriet! Jeg forstår at det kan bli en utfordring for Seavers rolle som forsker, at hun må forsvare seg for sinte fagkolleger. Men det burde hun tenkt på før hun skrev bok. Eller riktigere: Det burde forlaget tenkt på før de spurte henne.

Ting kommer til overflaten: De brutte løftene. De fantastisk kjedelige persontegningene. Mangelen på garnityr, anekdoter, fyllstoff, leserfrieri. Lesersympatien min er fullstendig tørket ut.

Forlaget lanserer denne boken til meg, men forfatteren tenker ikke på meg.

Hun holder fast ved at vikingsamfunnets undergang forblir et av verdenshistoriens største mysterier.

Eller sagt med andre ord: Takk for turen, vi er like langt.

Helt til slutt noen formildende omstendigheter: Debatten om historien om våre forfedres pionerliv på Grønland og i Nord-Amerika har nok et større marked utenfor Norge. I bokens siste kapittel går forfatteren kraftig i rette med store deler av forskningen og mytebyggingen om vikingene på Grønland og i Nord-Amerika. Ingen norske akademikere eller debattanter er med i gjennomgangen.

 

Thor Heyerdahl, som med sine teorier om grønlandsfarerne i boken Ingen grenser hisset på seg blant andre Seavers venn, arkeologiprofessor Christian Keller, tildeles kun et kort skuldertrekk i forordet.