I selvskap

Så fant de fram hvitvinsglassene og skålte med rotteknokene stramma rundt den lille stilken mellom glasset og stetten. Etiketten insisterte egentlig på å holde glasset med pekefingeren og tommel, til nød langefingeren, men etter mange år med senebetennelse, åreknuter og luking i bed og have, var kraften i fingrene sevet ut i et større kretsløp. Hemoroidekremen svidde under øynene og de gamle stod med det blåste glasset og ventet.

 

Fruene svevde over stuegulvet med pensjonerte underliv. Buksert av akvarellene på veggen, alltid på vei inn i en samtale. Mellom dem stod jeg med vinfatet. Alkoholen vokste opp fra glassene og inn i ansiktet mitt, og jeg skulle gjerne ha druknet meg i det, virkelig puttet hele hodet nedi, som et vaskefat på hytta.

 

Jeg stod helt stille og hørte den respektfulle samtalen de førte. Deres menn var alle menn som eide rommene de gikk inn i. De skjulte myke sider under harde muskler som førte økseblad ned i trestammene. Mennene deres var medaljer deres kvinner ikke fikk plass til på kjolebrystene, brosjer som ble for tunge.

 

«Han kommer ofte hjem med bananer og druer, og dette er en mann som har ansvar for hele bedriften, nesten to hundre mann har han ansvar for. Men han har med seg frukt til meg når han kommer hjem –»

Og den frukten har han med fordi du begynner å legge på deg, og han er lei av at alt som finnes av mellommåltidlige gleder i huset er oljede nøtter og mandler.

 

«Han er full av påfunn, og inviterer meg alltid med i teateret eller konserthuset, han tar meg med på kino –»

Og alt dette gjør han fordi han er lei av å prate med deg.

 

Jeg likte å parere dem fra innsiden av. Jeg ble opprømt av å vite at jeg kunne få dem til å føle seg mindre enn de var, så små de burde være. Alle disse åreknutekveila kvinnene som svevde rundt i rommet.

Vertinnen kom bort til meg, hun hadde noe på hjertet. Dypt inne mellom blodkarene hadde det bygget seg opp en bekymring om at gjestene ikke fikk nok å drikke. Hun smilte til meg, som om vi forstod hverandre, og jeg begynte å gå innover i lokalet, hørte klavermusikken, krysset punktet hvor lyskronen stod i senit og henvendte meg personlig til gjestene som ikke hadde vinglass i nevene. (Kvinner har også never, never som har hentet ut neglefilen fra bunnen av toalettskålen, never som har båret plastposer, kuttet kjøtt og slått sine barn.)

 

Disse kvinnene grep om vinglasset og lot øynene fortelle at skoene mine ikke passet dem, at de hadde menn hjemme med sko som passet, og var derfor ikke interessert i hva jeg kunne tilby dem utover vinglasset.

«Smaker vinen?»

 

Så forsvant de inn i sine muskelløse analyser av bilder jeg forstod bare ved å kikke på dem en enste gang, at de var malerier av sysselsatt tilkortkommenhet. Akkurat som disse kvinnenes enetaler om sine menn var uttrykk for helt andre ting enn kjærlighet for mennene; at det var ord som isolerte det spinkle byggverket som skjulte livsligningen.

 

«Jeg har en venn som sier at vinen er englenes gledestårer over alt det vakre i verden.»

Jeg stod helt alene og sa dette sludderet.

«Å, din venn er poet?»

 

Hun lo av vitsen min og satt glasset til munnen.

«Nei, frue. Han er en bedrager.»

Hun så seg rundt etter vertinnen.

Kvinnen gikk fra meg, snudde seg som for å forsikre seg om at jeg ikke fulgte etter henne. Jeg stod saltstøttestille og smilte etter henne, og hun løftet opp kjolen så jeg kunne se skoene hennes.