Litterære genier og politiske idioter
1970-tallet var et decennium akkompagnert av revolusjonære kinesiske trommer, og i Norge kan vi spore en sterk revolusjonsoptimisme blant venstreradikale intellektuelle. Spesielt påvirket av USAs intensiverte frammarsj i Vietnam, tøt radikale bevegelser – det være seg SUF, AKP og Rød Front – ut av sosialdemokratiets intellektuelle bærebjelker. I 1966 hadde Mao Zedong lansert den såkalte Kulturrevolusjonen, og selv om denne offisielt endte i 1969, ble den politiske atmosfæren opprettholdt frem til Maos død i 1976.
Etter skillet mellom kritisk og sosialistisk realisme ble slått fast på forfatterkongressen i Sovjetunionen i 1934, ble den sosialistiske realismen – med Gorkijs velsignelse – norm for alle kunstneriske ytringer i Sovjetunionen, og som ideal for sosialistiske kunstnere i andre land. Den strenge sensuren som oppstod i Kina førte til en svekkelse av den litterære kvaliteten fra 1949 til langt ut på 1980-tallet. Allerede på 1940-tallet innførte Zedong strenge politiske krav til litteraturen, og senere – under Kulturrevolusjonens fane – fikk en rekke kinesiske forfattere skriveforbud; en del forfattere tok også sitt eget liv, eller bare forsvant. Likevel ble Kina på 1970-tallet malt fram av norske kunstnere og radikalernes som en politisk utopi - et drømmeland.
Selv om tiårets politisk radikale litteratur har vært offer for ringeakt og nedvurdering, tar jeg meg likevel tid til å anbefale Dag Solstads Arild Asnes, 1970. Jeg hørte nemlig forfatteren på radion i går, i forbindelse med hans Genanse og verdighet, som var blitt kåret til nummer én i et eller annet verdensbibliotek, og fikk en uvendelig trang til å hente fram en annen utgivelse.
Arild Asnes, 1970 kom ut høsten 1971, og er Dag Solstads andre roman. Mottakelsen av romanen var delt, og nokså forutsigbart basert på mottakernes politiske standpunkt. Aftenpostens Finn Jor innleder sin anmeldelse med det noe lakoniske ”Her er den: Høstens sentrale ’politiske roman’ – utpønsket og tilrettelagt for å funksjonere i Norge akkurat nå.” Boken er Solstads første åpenbart politiske roman, og beskriver hvordan den uavhengige sosialisten og forfatteren Arild Asnes blir kommunist i 1970-tallets Norge. Du trenger heldigvis ikke dele den gamle kommunisten Solstads politiske syn for å like romanen.
Det er meg en gåte — den fantastiske Hamsun, hans uendelig rike persongallerier og hans politiske fanatisme; Solstad, hans nevrotiske historiefortellingsgeni og en infantil kommunisme.
(Litterære storheter og politiske idioter, begge to. Og den verste av dem alle, Nordahl Grieg, nei fy for et Moskva-troll! Godt han skrev så dårlig skjønnlitteratur, om ikke måtte vi balet med å renvaske hans navn også, og det kan jo se ut til at vi har hendene fulle med Knutemann.)
