Seks punkter om Dag Solstads Armand V. Fotnoter til en uutgravd roman
[1] Representasjonsproblem 
Der den realistiske romanen foregir fiktivt å presentere en sansbar ytre virkelighet, vil den moderne romanen problematisere forholdet mellom subjekt, språk og verden. Romanen kan ikke representere hele mennesket, noe som blant annet illustreres i James Joyces’ Ulysses, der forfatteren viser hvor umulig det er å fange inn selv én eneste dag i et menneskes liv. Fotnotene kan derfor leses som merknader til det narrativet menneskers liv utgjør, og de illustrerer derigjennom innsikten om romanens representative utilstrekkelighet. Formen bidrar til økt oppmerksomhet om at litteraturen nettopp er et system av raffinerte, kultiverte og ikke minst språklige utlegninger om menneskers liv. I sitt vante habitat opptrer fotnotene som klargjørende opplysninger om hovedtekstens argumenter eller utgreiinger, uten å selv gi seg ut for å representere totaliteten. I fotnoten kan Solstad uten blygsel skrive om det tilfeldige og spuriøse; han kan nevne alt som unnslipper den store fortellingen i den borgerlige romanen. I fotnotene er det plass til «tilfeldighetenes ubønnhørlighet, fødselens uhyrlighet og dødens sorte og stygge kontingent», alt romanfortellingene skyver til side.
[2] Forfatteren ønsker et ord med i laget
I Solstads roman Arild Asnes 1970, dukker forfatteren opp i parenteser i teksten, blant annet for å kommentere sitt eget språk – «en ond drøm (banalt sagt, men riktig)» (124) – eller i direkte henvendelse til leseren for bedre å illustrere poeng i hovedforetellingen: «Forestillingen om at litteraturen kan være ’farlig’. (Denne bok er farlig, nettopp denne, den De nettopp nå leser, kjøre leser. Bø, skremte jeg Dem, jeg synes De skjelver på hånden?)» (41). Forfatteren opptrer i parentesen, og han er derfor utenfor fortellingen samtidig som han er innenfor teksten. Slik har ikke forfatteren – Dag Solstad – «noe ansikt. Teksten handler om forfatteren. Men han er anonymt til stede». Teksten handler om spillet. I Armand V er forfatteren til stede, og ved å si at «det er jeg som skriver dette» viser han også ansikt. Fotnoteformen gir Dag Solstad anledning til å være aktivt med i teksten, og illustrerer presist hvor viktig han har blitt for lesingen av sine romaner. En ny Solstad-roman er en nasjonal begivenhet, og personen leses, diskuteres og analyseres i nesten like stor grad som tekstene. Når hans publikum så til de grader plasserer ham i romanene hans, hva er så mer naturlig enn å plassere seg selv i teksten?
[3] Parodien og latteren
I en fotnotesekvens mot slutten av boken møter vi forfatteren Dag Solstad i et åpent vindu på et fasjonabelt hotellrom i Venezia, da han står og ser ned på en veskeselgende somalier. «Plutselig vendte han hodet […] og så på meg […] han satte i med å le […] jeg […] ble iakttatt av ham som jeg selv iakttok» (193). Når forfatteren Dag Solstad føler seg truet av latteren, er det fordi han vet at latteren ikke gjør noe unntak for det øvre sjiktet, men derimot vanligvis er rettet mot det; latteren er ikke rettet mot én enkelt, men mot det øvre sjiktet som helhet, for å parafrasere Mikhail Bakhtin.
I dette møtet med den somaliske veskeselgeren får Solstad romanideen, som nettopp skal handle om hans egen «tilhørighet til det imperialistiske system» (194). Det er altså i møtet mellom den imperialiserte og imperialisten, og i den absurde latteren som oppstår, at ideen til Armand Vs språk fødes. Bakhtin så latteren og parodien som en viktig del av romanen, fordi latteren opphever episk distanse, undergraver hierarkiske ordninger og er befriende respektløs overfor litteraturens objekt. Men Solstad opplever altså at latteren rettes mot ham: Han er selv blitt offer for parodien og må utvikle sin egen måte å skrive på.
[5] Ars longa …
Formvalget insiterer på den totale systemkritikk som romanforfatterens oppgave, i motsetningen til den partikulære uenigheten i politisk praksis, som er kronikørens domene. Solstad nekter til slutt «å snakke om denne romanen i politiske termer», og han finner «ingen grunn til […] å ramse opp verdenssituasjonen». Dette bekreftes av hva leseren forventer av en fotnote, som nettopp er en sjanger som skal gi utfyllende informasjon om et tema, fenomen eller argument som er gjengitt i hovedteksten. Fotnoten er en nyanserende utgreiing av et problemområde som kanskje ikke er godt nok behandlet i hovedteksten. Dagens overskrifter vil til nøds inngå i morgendagens fotnoter, mens dagens fotnoter består som de er. Solstads politiske romanprosjekt er ikke å redegjøre for en faktisk politisk virkelighet, da Solstad ikke skriver om politikk, men om mennesker som reflekterer politisk. Derfor kan kunsten leve videre i gyldighet, selv om de dagsaktuelle temaer leserne finner spor av i romanen for lengst er glemt.
[6] … vita brevis
Slik ingen middelmådig forfatter er så liten som når han koketterer over livets forgjengelighet, er ingen stor forfatter så fullvoksen som når han minnes at han skal dø. «Jeg ønsker å gjøre noe helt annerledes […] nå når jeg bare har noen ytterst få romaner igjen å skrive», skriver Solstad i Armand V (185). Dermed får formeksperimentet en fatalistisk dimensjon, og den oppsummerer forfatterens redsel for å bli glemt, samt hans ønske om å puste nytt liv inn i en overmoden sjanger. Han er den gamle hunden som har lært seg et nytt triks. Som for å forsegle sin egen skjebne, lar også Solstad sin eget memento mori avslutte romanen: «Ja, du har jo rett til […] å overnatte her. Men jeg skal sende Dem et brev hvor jeg sier opp leiekontrakten i det den tid du har betalt for, utløper» (237)
Foto av Tom Martinsen
