Historiefortelleren

Fisken under båten gjorde meg oppstemt men bekymret. En av disse dagene måtte bunnplankene gi etter.

Vi satt der begge to, uten stort mer å si enn at oddene gled umerkelig over i himmelen, og selv om det trakk i snøret, diskuterte vi umerkelig engasjert om ikke begynnelsen på historien han ville fortelle kunne vært formulert annerledes. Om ikke historiens helt kunne vært gitt større innsyn i sine egne begrensninger, slik at han slapp å plassere seg selv i en fjellvegg han må ha visst han ville få problemer med å bestige. Helten hadde verken hode eller kropp til å komme seg opp fra fjellsprekken og ut i historien, hvor han var pent nødt til å redde flere av personene fortelleren allerede hadde satt i fare, både i og mellom linjene. Nå satt han der, historiefortelleren, og beklaget seg over situasjonen. Selv ville jeg hjelpe, men jeg innrømmer gledelig at jeg tok meg selv i å huske tilbake på nabogutten hjemmefra. Han som ville fortelle meg hvor grassat diger den var, bukken faren hans hadde felt under jakta.

Elgen var det største han hadde sett, fortalte guttungen, og vifta med ørene av begeistring. Selv ble jeg også oppspilt, og tanken på den store bukken kjempet ned alt annet. Beistet hadde klover som en kjempes stramme neve, og øyne som fotavtrykka i myra etter at kjempen hadde løpt av gårde for å rekke solnedgangen. Elgoksen dundret av gårde mellom ørene, og jeg tør sette penger på at også mine ører vifta i begeistring. Så vi to stod der mellom husene og tenkte fint lite på - og dette er streng presumptivt - at vi starta orkaner på andre siden av jordkloden. Helten i historien hadde jeg aldri sett skyte annet enn fotballer, men inni hodet stod han med støvelen trygt planta i dyremajestetens lodne panne, stolt speidende etter flere av verdens virkelige utfordringer. Nabogutten så smilet mitt trekke seg oppover mot hårfestet, og klarte ikke holde kjeften lukka:

«Den var så stor at pappa trengte fem skudd for å felle den.»

Så var det trampet på enda en gang. Helten var i beste fall ikke annet enn en dårlig skytter, og i verste fall, eller kanskje i begge fall, var sønnen hans en forbannet løgnhals uten føling for verken elgjakt eller magi. Og nå satt jeg her igjen. Fortelleren kikka over ripa, det dunka i tofta og det sang i saltet

«Vi som er historiefortellere trenger ikke redningsvest», sa han da vi rodde ut, og jeg tok ham på ordet. Så da fiskekjeftene slo båten i stykker, fortalte jeg ham at først fylles støvelen, så strupen, lungene og til slutt grava. Men han tok liten notis av historien min, og sank til bunnen mens armene vifta og ledet fiskene gjennom noe som må ha vært en svært dramatisk symfoni.