Til mine til nå 1330 besøkende (som vel stort sett er pappa, meg selv og Simen Romletvedt) kan jeg opplyse om at semesteret er slutt for denne gang. Diverse eksamener er levert, og forventes tilbake på nyåret, uten altfor mye rødt i margen.
Nå ser jeg at jeg skrev to påfølgende setninger med ordet «gang» i seg, noe jeg vel kunne markert ved å gjengi to-gangen (1 x 2 er 2; 2 x 2 er 4; 3 x 2 er 6, osv.) men det har jeg altså ikke tid til. For inni skallen slår en slitt filmremse ned på spolen, og viser det samme bildet om og om igjen: Et garn på tvers av elva, alt fanges opp og ingenting flyter forbi. Et normativt dias for å minne meg på at jeg må notere ned ideene, jobbe med dem og ikke trekke kjølen opp og flyte med floden. Misery’s the river of the world, synger, eller hoster, Waits, og sjøl om han ofte har rett, tar han like ofte feil, og dette er altså en av de gangene han tar feil. Men, for ikke helt å brenne ned metaforfabrikken, eller kvele bildene med samlebåndet ennå, kan det være verdt å minne på at stillestående vann kan drepe deg. So everybody row. (Den som påpeker den logiske bristen kan skrive en kommentar og være med i trekkingen av et tau)
Og midt oppi det hele roter jeg frem en gammel plate, strømlinjeforma Venus Brown og hans Tar Baby. Lettbeint, liketil og latterlig muntert. Gode saker med andre ord. Liker du Brown, mener musikkartet forøvrig at du også liker Conoya Doss, Shuggie Otis og Grenique. For min egen del har jeg nok med å nynne med til Browns sløye salmer ved semesterslutt.
Sendt av Birger 