Jeg satt intetanende og kjedet meg mellom to holdplasser, og plutselig dukket det opp en god historie i en norsk samtidsroman, nærmere bestemt i Saabyes Modellen. Hva er sjansene? Jeg har tatt meg noen friheter i gjenfortellingen. Altså:
I 60-tallets Sovjetunionen stod noen oppgitt bønder og pressa maiskorn ned i kalk- og steinjorda i områdene rundt Tallinn, hvor det aldri ble varmere enn nitten-tjue grader i juni. Du trengte ikke ha gått på skole i Stalingrad for å skjønne at maiskorna kom til å ligge nærmest uforandra sommeren gjennom, men den som våget å heve stemmen mot påfunnet fra Kreml ble satt til å grave torv, for resten av livet. Åkrene i den Estiske sosialistrepublikken skulle bølge og bugne som markene i Amerika. Det hadde partileder Khrutstsjov, som nettopp var kommet hjem fra et besøk hos president Eisenhower, bestemt. Men det gikk som det måtte gå, da høsten kom stod de lojale bøndene og kikket på et knippe tynne aks i de sorte rendene. Byråkratene og partilederen i Kreml var rasende: Fikk de det til i Amerika, skal vi få det til her, var den strenge beskjeden, og nye korn ble delt ut til de trofaste bøndene.
Neste høst var det samme sorgen: jorda lå brakk og gold, familiene sultet, misnøyen spredde seg, og til slutt var det ingen annen utvei enn at partiet måtte sende sine egne folk til kollektivbruket. Beskjeden de hadde med seg fra Kreml var enkel: Stram opp disse elendige og late bøndene. Partifolket kom i lange frakker, sorte sko og grå hansker, og bak dem trampet et helt kompani soldater.
Vel fremme stanset den øverste offiseren foran de skrinne åkrene. Han bøyde seg ned, lot en neve jord renne mellom fingrene, kikket på de golde spirene som lå igjen i hånden og snudde seg som bøndene:
Visste jeg det ikke, idioter, dere har plantet kornet feil vei.
