Jeg har brukt mye av tiden min på å lese litteraturteori. Så derfor bruker jeg to sekunder på å diskutere: Trenger jeg teorien for å forstå teksten? Jeg diskuterer lett og ledig, så de av dere som ikke i utgangspunktet interesserer seg for litteraturteoriens beskaffenhet, også kan også kose dere underveis.
Vi kan ikke begrense bruken av pennen til de personer som forstår hvordan blykulen fordeler blekket jevnt utover papiret, like lite kan vi begrense lesningen av litteraturen til de personer som, på sine beste dager, kan utvide leseopplevelsen gjennom teoretiserte antagelser. Lesningen eies av leseren, på tross av at historien selv kan unndra seg eierskap. I lesningen kan du skape og oppleve ferske innsikter. Den samme historien kan samtidig stå uten svar, fordi ingen lesere avkrever dem med kloke spørsmål.
Om jeg hadde stilt Paul de Man spørsmålet: «Trenger jeg teori for å forstå hva tekster betyr», ville han antageligvis sagt at jeg ikke burde beskjeftige meg med hva teksten betyr, for den betyr ingenting, og det er tekstens natur. Han ville spurt meg hvor jeg studerte, og etter et sannferdig svar, ville han insistert på at jeg ble med ham opp i fjellene, for å komme så langt unna de ”store organisasjoner som beskjeftiger seg med alt annet enn sitt eget kritiske objekt” som mulig. Klarte jeg å rive meg løs fra de Mans språkmekaniske helvetesby, og kanskje funnet en barkrakk i en av St. Petersburgs umerkelig korte sidegater, kunne jeg stilt spørsmålet til Opojaz’ påseilte medlemmer: Trengs teori for å forstå tekster?
I foreningen for studiet av poetisk språk er de alle enige: «Teori er nødvendig for å forstå de formelle elementene som konstituerer en dikterisk tekst», forteller Boris Eichenbaum, og Tynjanov, Tomasjevskij og Sjklovskij nikker pliktskyldigst.
Og endte jeg senere opp ved siden av Roman Jakobson, for eksempel under en tiretter, med innlagte røykepauser, arrangert av lingvistkretsen i Moskva, kunne han nok si seg enig med sine formalister i nordvest. Han ville imidlertid understreket at litterariteten er tungen på vektskålen. «Slik jeg ser det», ville han begynt, «gjenoppvekker ikke dagligspråket ordet. Offentlige foreskrifter kan aldri gjøre språket følbart på nytt. Men om du spør meg om vi trenger teori for å forstå tekster, vil jeg svare et ubetinget tja, da jeg hører nyss om at Levi-Strauss, Foucault og Barthes forsøker å trekke oss mot trivialitetene.»
Barthes svarer på SMS.
«txtn forf prod r alered gjennomsyra av X andr txt & av d smme rules sm ALL andr txt er konsti. ovr».
«så all txt r like gode?»
«mm»
«trngr vi teori?»
«seff. mn ikke fr å frstå objktivt: fr å bhlde jbbn J»
Selvfølgelig kom 1968 farende og ødela strukturalismen, i hartkorn med store deler av Europas intellektuelle kapasitet. For om strukturene styrer oss, blir det plutselig lite meningsfullt å være revolusjonær. Men meningsfylden, den som Greenblatt mener er uløselig knyttet til forståelsen av at verket har en samtid, og som Adorno mener ikke eksiterer i populærkulturen, men i tolvtonesatser, kan være vanskelig å få øye på. Men Ricoeur og Gadamer insisterer på at vi må lete, så vi kan forsøke.
Om vi spør Freud, kan han si at Rebekka West i Ibsens Rosmersholm agerer overgrepet kvinne, at hennes opptreden kan forklares ut fra et incestuøst forhold mellom henne og doktor West. Men da vil Kjersti Bale si: Det er et vitenskaplig problem at Freud gir en forklaring som ikke kan belegges i teksten. Rebekka West er tross alt en litterær figur, hun har ingen barndom eller fortid utover det som gjengis i stykket.
Derfor baler heller Kjersti med Felmans teorier, som ikke går ut av teksten, men viser hvordan den manifesterer en gjentagelsesstruktur. «Alle lesninger gjentar tekstens struktur, til tross for de forsjellige utgangspunkter leserne har. Betyr ikke det at det er den spesifikke teksten med sin struktur og dens relasjon til leserne som skaper gjentagelsesstrukturen, og ikke den psykoanalytiske teorien?», spør Felman, og jeg må ærlig innrømme at det nærmer seg et godt poeng: Teksten skaper fortolkingen.
Men pass opp så du ikke havner på bunnen av den relative gjørmedammen sammen med Stanley Fish og hans subjektive hermeneutikk, eller svøper deg i lilla fløyel sammen med Jane Tompkins, og insisterer på å snakke om dine egne følelser, heller enn å forsøke å forstå hva som står i Ola Bauers romaner. Fallgrubene er fortsatt mange.
Moderne litteraturvitenskap er et svulmende konglomerat av teorier, metoder, strategier og retorikker, som vanskelig lar seg katalogisere. Teoriene er i stadig fornyelse, og enda stadigere sjenerende motepreget, men likevel har de evne til å stimulere og påvirke leseopplevelsen. En grunn til dette er at teoretiske retninger forholder seg til begrepet tekst på forskjellige, og til tider motstridende, måter.
Det er farlig nære å si at teori har en funksjon.
Om jeg ba dere finne fem feil i denne teksten, ville dere behøvd et teoretisk apparat for å saumfare den for feil. Jeg tviler likevel på dere ville funnet noen. Men uavhengig av hva jeg mener om denne teksten, vil noen av dere opplever den som prangende, andre som pseudovitenskaplig, en tredje som bøllete bramfri, en fjerde som slentrende morsom, en femte som uforståelig og en sjette som unødvendig.
Lesningen av skjønnlitterære tekster er alltid en subjektiv øvelse. Vi trenger ikke teorien, i hvert ikke på samme måter som vi trenger sansene – øyne og fingre – for å forstå hva som er skrevet. Vi trenger ikke teorien på samme måte som vi trenger evnen til å lese språket teksten er skrevet på.
Men hva om noen fortalte oss: det kan være fruktbart å ikke bruke kausalitet som eneste prinsipp i lesningen. Aristoteles’ nødvendighet og sannsynelighet er for krimromaner, og leter du etter det i Duras’ klumsete skriftstykker, vil du bli skuffet uansett hva slags litterære kvaliteter som kan gjemme seg i Elskeren.
Vi nærmer oss en rød tråd.
Jeg forsøker med noen begrensende premisser: Litteraturteori er fremmede leseres erfaringer. Litteraturteori er ikke vitenskap. Litteraturteori er ikke objektiv.
Men kanskje teori, uansett ”vitenskaplig” beskaffenhet, kan være til stede i lesningen vår som horisontutvider? På grunn av min velutviklede sjenanse ser jeg på meg selv, når jeg leser, som et levende logisk subjekt. Jeg tror det er fruktbart å se på teori på samme måte.
Sendt av Birger 