Røverhistorie

Personlig vet jeg ikke hva jeg skal tro, men en bekjent av meg som arbeider i et av verdens ledende konsulentbyråer, var på hvitsnipp-rangel på Hemsedal for to-tre år siden, og etterhvert som nesa og magen ble full, begynte han å sende meg masse kryptiske meldinger på mobilen. Jeg var sikker på at han hadde glemt den i lomma, så jeg lagra meldingene etterhvert som de tøt inn på skjermen, i håp om å kunne sende dem tilbake til ham når han satt i et viktig møte. Det peip og kvinte i ett sett, og totalt tror det var snakk om en seks-sju stykker, alle fullskrevne med bokstaver og tall.

Jeg tenkte ikke på det som annet enn et argument for fyllelås på mobilen. Sjøl trakk jeg hjelmen nedpå sammen med noen venner fra militæret, klaska never og tømte flasker, og den ene av oss, han som kom seilende inn med fly fra Bardufoss, hadde selvfølgelig plukka opp Da Whatnow Koden på flyplasskiosken, sammen med ei løkpølse, alt på, ferdig snakka. Ulykksalige fuglesang, pengejag, dominerende mor, gudene vet grunnen, men karen fra Bardufoss hadde blitt igjen i militæret, reist til Oslo og FSES, lært seg koder og blitt karslig, snakka russisk med en Aftenposten-journalist, og forstått at han ikke fikk muligheten til å ta over språk-spalta, om han snakka aldri så god St. Petersburg-dialekt. Så han reiste tilbake til Nord-Norge, jobba halvt om halvt på grensa til Russland i Kirkenes, og på grensa til galskap i leiren. Unødvendig å fortelle, men etter denne lesninga av Browns plagierte univers, snoka han høyt og lavt etter koder å knekke, hemmeligheter å bli varm av, så for skøy viste jeg ham meldingene sendt av kompisen min fra de engere kretser.

Resten av festen kikka dypt i krusa, skrålte og svingte seidler, men denne ene kompisen, som vi hadde kjøpt spionaviser til hver gang han fylte år, grov seg dypt ned i sofaputene, vinka bort forsøka på å skåle, og begynte å skrive ned meldingene bakpå Aftenposten. En kløktig og munnrapp kjenning tok på seg hetta som rimsmed og moromann, og sa at det var nå endelig på tide han fikk noe på trykk i det bladet der, ja tidligere hadde han bare kommet i den avisen om de hadde bilder av bryster og lår, noe de som regel hadde utelukkende når de skrev om kosmetisk kirurgi. Illustrasjonsfoto het det da.

Inspirert av hva, vet jeg ikke, men fire flasker seinere la spionspira fram et hvitt ark på bordet, et tidligere hvitt ark, får jeg heller si, og mot oss lyste noe som kunne vært stjerna over taket der jordmora bor, men som helt enkelt var en beskjed. Han hadde brukt skallen som brekkstang og lempa opp sannheten, sa han, tydelig mer stolt av formuleringa enn av selve arbeidet. For det som stirra imot oss var ingenting anna enn en enkel handleliste. Det så ut som om handlelista mor og far Vindern setter sammen før de sniker seg til fjells, fullendt som den var med vaktelegg og buljongterninger.

Skuffa som sauebønder vente vi tilbake til drikkinga, og gjorde det til en drikkelek å komme opp med oppskrifter vi kunne bruke alle ingrediensene i. Ingen av oss klarte å inkludere alt, så vi konsulterte nettsteder, matprater, rutete kokebøker og NRK-kjøkken. I et anfall av desperat, og strengt tatt beruset, nysgjerighet, stabla vi sammen alle kjøttypene, fruktene, grønnsakene og sausene, og kasta de inn i i vinduet til den gamle hunden, og ut i andre enden kom denne siden opp. Hanna Winsnes, Lærebog i de forskjellige Grene af Husholdningen. Og da alle veier fører nedover, lukt mot tangklasene før helvete, dro vi sida til bunns og så at det var to kapitler med hovedtittel 618. Undertitlene på første var Dynevar, det andre Duuntepper, så du skjønner det negynte å røre seg oppi skolten. Dy nevar, die never, aldri dø? Duuntepper, du un tepper, du under teppet, du dør? Ingen av oss skjønte hva vi skulle tro. Skulle vi dø, eller skulle vi få evig liv? 0618 var også det statlige registreringsnummeret til Hemsedal trygdekontor, så vi følte oss, ja ihvert fall en smule tryggere. Men enda har jeg ikke helt forstått hva kompisen min mente. Han kom aldri hjem fra den hytteturen.