Røverhistorie

Personlig vet jeg ikke hva jeg skal tro, men en bekjent av meg som arbeider i et av verdens ledende konsulentbyråer, var på hvitsnipp-rangel på Hemsedal for to-tre år siden, og etterhvert som nesa og magen ble full, begynte han å sende meg masse kryptiske meldinger på mobilen. Jeg var sikker på at han hadde glemt den i lomma, så jeg lagra meldingene etterhvert som de tøt inn på skjermen, i håp om å kunne sende dem tilbake til ham når han satt i et viktig møte. Det peip og kvinte i ett sett, og totalt tror det var snakk om en seks-sju stykker, alle fullskrevne med bokstaver og tall.

Jeg tenkte ikke på det som annet enn et argument for fyllelås på mobilen. Sjøl trakk jeg hjelmen nedpå sammen med noen venner fra militæret, klaska never og tømte flasker, og den ene av oss, han som kom seilende inn med fly fra Bardufoss, hadde selvfølgelig plukka opp Da Whatnow Koden på flyplasskiosken, sammen med ei løkpølse, alt på, ferdig snakka. Ulykksalige fuglesang, pengejag, dominerende mor, gudene vet grunnen, men karen fra Bardufoss hadde blitt igjen i militæret, reist til Oslo og FSES, lært seg koder og blitt karslig, snakka russisk med en Aftenposten-journalist, og forstått at han ikke fikk muligheten til å ta over språk-spalta, om han snakka aldri så god St. Petersburg-dialekt. Så han reiste tilbake til Nord-Norge, jobba halvt om halvt på grensa til Russland i Kirkenes, og på grensa til galskap i leiren. Unødvendig å fortelle, men etter denne lesninga av Browns plagierte univers, snoka han høyt og lavt etter koder å knekke, hemmeligheter å bli varm av, så for skøy viste jeg ham meldingene sendt av kompisen min fra de engere kretser.

Resten av festen kikka dypt i krusa, skrålte og svingte seidler, men denne ene kompisen, som vi hadde kjøpt spionaviser til hver gang han fylte år, grov seg dypt ned i sofaputene, vinka bort forsøka på å skåle, og begynte å skrive ned meldingene bakpå Aftenposten. En kløktig og munnrapp kjenning tok på seg hetta som rimsmed og moromann, og sa at det var nå endelig på tide han fikk noe på trykk i det bladet der, ja tidligere hadde han bare kommet i den avisen om de hadde bilder av bryster og lår, noe de som regel hadde utelukkende når de skrev om kosmetisk kirurgi. Illustrasjonsfoto het det da.

Inspirert av hva, vet jeg ikke, men fire flasker seinere la spionspira fram et hvitt ark på bordet, et tidligere hvitt ark, får jeg heller si, og mot oss lyste noe som kunne vært stjerna over taket der jordmora bor, men som helt enkelt var en beskjed. Han hadde brukt skallen som brekkstang og lempa opp sannheten, sa han, tydelig mer stolt av formuleringa enn av selve arbeidet. For det som stirra imot oss var ingenting anna enn en enkel handleliste. Det så ut som om handlelista mor og far Vindern setter sammen før de sniker seg til fjells, fullendt som den var med vaktelegg og buljongterninger.

Skuffa som sauebønder vente vi tilbake til drikkinga, og gjorde det til en drikkelek å komme opp med oppskrifter vi kunne bruke alle ingrediensene i. Ingen av oss klarte å inkludere alt, så vi konsulterte nettsteder, matprater, rutete kokebøker og NRK-kjøkken. I et anfall av desperat, og strengt tatt beruset, nysgjerighet, stabla vi sammen alle kjøttypene, fruktene, grønnsakene og sausene, og kasta de inn i i vinduet til den gamle hunden, og ut i andre enden kom denne siden opp. Hanna Winsnes, Lærebog i de forskjellige Grene af Husholdningen. Og da alle veier fører nedover, lukt mot tangklasene før helvete, dro vi sida til bunns og så at det var to kapitler med hovedtittel 618. Undertitlene på første var Dynevar, det andre Duuntepper, så du skjønner det negynte å røre seg oppi skolten. Dy nevar, die never, aldri dø? Duuntepper, du un tepper, du under teppet, du dør? Ingen av oss skjønte hva vi skulle tro. Skulle vi dø, eller skulle vi få evig liv? 0618 var også det statlige registreringsnummeret til Hemsedal trygdekontor, så vi følte oss, ja ihvert fall en smule tryggere. Men enda har jeg ikke helt forstått hva kompisen min mente. Han kom aldri hjem fra den hytteturen.

Tanker om ansvarlighet

Stiller du deg opp ved veikanten av en skarp sving vinterstid, kan du vel ikke klage om knærne slites i stykker når en forbipasserende bil mister veigrepet og treffer deg i hundre kilometer i timen? Eller som Jan Erik Vold sier i «Trubbel for Gnore» fra Sannheten om trikken er at den brenner:

Går man på et friidrettstevne, skal man ikke komme og klage bare fordi man får en diskos i skallen, bakfra.

Hvem er ansvarlig for mennesker overvekt? Hvem er ansvarlig for menneskers lungekreft? Hvem er ansvarlig for en avrevet arm om du fører motorsykkelen din inn i fenderkanten i hundreogsyogtyve kilometer i timen? Vanskelige spørsmål, men en del stemmer i offentligheten kan forstås dit hen at selskapene som lager junkfood, sigaretter og motorsykler har en del av skylden.

I de fleste vestlige land, har myndighetene pålagt tobakksprodusentene å utstyre sine produkter med en advarsel: “Røyking dreper”, kan vi lese. Og på en annen pakke: “Røyk inneholder benzen, nitrosaminer, formaldehyd og blåsyre”. Logikken åpner for at tilsvarende advarsel burde klistres på fet mat, kjøretøy og alkohol: “Dette produktet kan skade deg”. Eller hva med klesplagg? I lys av voldtektsdebatten i sommer, kunne kanskje miniskjørtene hatt en advarsel: “Har du på deg dette, er sjansen for å bli voldtatt svært stor”. Pålegget om å utstyre sine egne produkter med advarsel kan altså sees som en konsekvens av at produsentene har en del av skylden. Men om selskapene advarer, oppfyller de myndighetenes krav om ansvarlighet. Men litt ansvar er det vel igjen?

Jeg bare kaster ut en tanke: Holder det ikke, gitt at vi alle er frie individer med selvstendig kontroll over vår konsummakt, at kundene handler på eget ansvar? Kan ikke konsumentene gjøres ansvarlig for hva de velger å kjøpe? — Enn så lenge informasjon om potensielle helserisikoer er oppgitt av leverandøren.

Er det riktig at velferdssamfunnet betaler for våre (idiotiske) konsumvalg? Kan skatten vi betaler sees på som en omniforsikring, som ikke ser forskjell på den overvektige diabetespasienten som bestiller McDondalds og chilinøtter til sykesengen, og kvinnen som fikk indre blødninger etter en uforskyldt bilulykke? Er det rettferdig å gjøre mennesker økonomisk ansvarlig for sine spisevaner? Eller bør helseomsorgen frita innbyggere for ansvaret for sine handlinger?

Det kan virke som om myndighetene stiller ansvarlighetskrav til personene som vil selge produkter, men ikke til personene som vil handle de samme produktene. Og det, mine herrer, ligner stygt mye på et moralsk paradoks.

Problemer med sentimentalitet

Se for deg samtalen:

A: Hva synes du egentlig om manuskriptet mitt?

B: Jo, det har noen kvaliteter, men — (B lader an til krass gjennomgang av det B opplever som graverende mangler i As manuskript)

A: Jeg måtte bare skrive det da jeg mistet sønnen min i en bilulykke.

Variasjoner av Min mening og mitt produkt er en direkte konsekvens av en traumatisk opplevelse i min forhistorie, kan være livsfarlige for offentlige, så vel som private ordskifter og meningsutvekslinger. Tydelige eksempler finnes i den amerikanske offentligheten generelt, og spesielt i den kontinuerlige kritikken av den sittende administrasjonens utenrikspolitikk.

The Jersey Girls – er en gruppe 9/11-enker som har fått delta i et offentlig ordskifte (hvilket de selvsagt skal få lov til), og også gitt innflytelse i kraft av å ha mistet mennene sine i terrorangrepet. Dette er fullt forståelig, og det kan forøvrig være interessant å høre aktualiserte lidelseshistorier. Men det faktum at de har lidd et personlig tap, gjør ikke deres resonnementer mer tungtveiende, og viktigere: Kvinnenes meninger gis ikke troverdighet, og fritas ikke for kritikk. Meningene deres kan være gode og viktige, men de kan like gjerne være ubrukelige, tendensiøse og direkte feilaktige, som alle andres.
Cindy Sheehan – er en amerikansk mor som har mistet sønnen sin i Irak, og har siden 2005 protestert på plenen foran det hvite hus. Aviser har gitt henne navnet Peace Mom, og hennes kritikk av fortsatt krigføring i Irak, har fått USAs president til å se seg nødt til å adressere henne personlig:

I sympathize with Mrs. Sheehan. She feels strongly about her position, and she has every right in the world to say what she believes. This is America. She has a right to her position, and I thought long and hard about her position. I’ve heard her position from others, which is: ‘Get out of Iraq now.’ And it would be a mistake for the security of this country and the ability to lay the foundations for peace in the long run if we were to do so.”

Kanskje kan du si hun kjøper seg posisjon og innflytelse i den offentlige debatten, og valutaen hun benytter seg av, er sentimental kapital. En kapital som, for Sheehans del, må sies å ha høy valør.

Men kanskje kan vi heller si: Det er flott at en mor engasjerer seg politisk, og bruker de virkemidlene som finnes for å tiltrekke seg oppmerksomhet, og deretter sympati for sine standpunkt. Dessuten, kan vi kanskje legge til, er kunsten å spille på følelsene like gammel som talen selv. Cicero var den dyktigste advokaten i Roma, nettopp fordi han til enhver tid kunne avdekke, og deretter spille på, menneskers mest intime følelsesregister.
Og kanskje er det bare grinebitersk å mene noe annet. Likefullt slo det meg som ekstremt problematisk. For noen dager siden ble jeg bedt om å opponere; jeg ble bedt om å kritisere et annet menneskes intellektuelle prosjekt, og jeg ble bedt av opphavsmannen selv. Før jeg fikk muligheten til å begi meg inn på mine mange innstendige innvendinger, parerte personen, kanskje ikke bevisst, med å fortelle meg at det jeg satt med mellom hendene, hans ord og bokstaver, var et resultat av en dypt personlig og brønndyp depresjon.

Så kan du kanskje igjen innvende at jeg burde holde en slik opplysning utenfor, jeg burde ikke ta notis av at opphavsmannen har følelser knyttet til teksten han har bedt meg om å behandle analytisk og kritisk. Svikter jeg ham om jeg ikke gir ham sannferdig tilbakemedling, eller svikter jeg ham om jeg ikke tar hensyn til hans sterke, dype og vonde følelser?

Slaktet og spyttet ut

Kjetil Rolness er en luring. Han skriver bramfritt men innholdsløst i Dagbladet, han poserer litt her og der, men egentlig er han en sylskarp satan med en fantastisk evne til å sette folk skikkelig på plass. Artikkelen jeg vil dere skal lese er gammel, men god. Infam, men god.

Et verre eksempel: Mannen skal som regel slippe kvinnen foran seg, men når gjelder unntakene? Det eneste Lundesgaard nevner, er at mannen tradisjonelt skal gå først i smale trapper for å unngå å se kvinnens ankler. Burde vi ikke heller få vite at mannen bør gå først hver gang han er vert? Den som har bestilt bord på restaurant eller billett på kino, skal følge sin(e) gjest(er) til bordet eller plassene. Dette har også med beskyttelse å gjøre: Det er ikke særlig galant å sende daten sin først inn døren på Theatercaféen. Vet ikke Lundesgaard dette, eller har han fortapt seg i kuriositeter fra viktoriatiden?

Nå er det kanskje dårlig gjort å godte seg over andres ulykke, men det må samtidig være lov å glede seg over god kritikk. Les med respekt, skriv uten, er vel mantraet.

Banksys Barely Legal

Problemet mange synes å ha, er å se menneskers idiotiske oppførsel om et resultat av den grad av frihet individene er gitt, og ikke — vel — bare som menneskers idiotiske oppførsel.
Muligheten til å ytre noe, er et av målene på hvor godt samfunnet er. Hva som ytres er uttrykket for hvor godt mennesket er.

Jeg vil påstå at grafittiartisten Banksy er god.

Thursday nite saw the special VIP preview of Banksy’s guerilla art installation “Barely Legal” in LA’s downtown warehouse district. Highlights included a live pink elephant and a vandalized delivery truck INSIDE the gallery, a melted British phone booth & a display case featuring Banksy’s newly “remixed” Paris Hilton CDs and a colony of live cockroaches.

Lenken er vel verdt en kikk. Om ikke annet, så for å se Paris Hilton naken.

Moralske problemer på en onsdag

“Ethvert menneske er, i følge stoikerne, først og fremst overlatt til å ta vare på seg selv; og ethvert menneske er helt klart, og det i alle livets fasetter, bedre skikket og tilpasset til å ta vare på seg selv, enn noen annen person”, skriver Adam Smith i The Theory of Moral Sentiments. Jeg tror tanken er god, men feil: Selvsagt finnes det masse mennesker som ikke er best skikket til å ta vare på seg selv. Både fysiologiske og psykologiske kasus kan ikke bare ha godt av, men også være livsavhengig av, hjelp fra utenforstående.

Jeg kom til å tenke på passasjen, fordi den brukes ofte av mennesker som hevder at Adam Smith ikke mente det var den overdrevne og hedonistiske grådigheten, men derimot den balanserte selvinteressen (mye av tanken om Self-intrest lånte han fra stoikerne), som var den viktigste drivkraften bak verdiskapning. Og jeg har lest en overbevisende artikkel av Richard Morgan, som heter The Critic of Exploitation , hvor Morgan redegjør godt for hvordan Adam Smiths moralske grunnlag for frimarkedsøkonomien, ikke baserer seg på utnyttelse, men på en selvinteresse som også involverte moralske begrensninger.

Selvinteressen, som er knyttet til tanken om selvberging, er likevel det absolutte moralske grunnlaget for handel. Du må handle med andre, og det er ikke moralsk riktig å ønske seg almisser, mener Smith. Veldig enkelt fortalt: En transaksjon er bare moralsk om begge aktørene får noe de selv har lyst på, i bytte for det de gir fra seg. Men når en filosof som Smith anerkjenner moral som dyd, kan han da også anerkjenne moral som vare? Se for deg en transaksjon hvor A får penger fra B, mens B får en moralsk opplevelse av å ha gitt pengene.

Transaksjoner hvor du betaler for en vare som er ikke-materiell, er hverdagskost. Intellektuell refleksjon er handelsvare, ideer er ikke bare prisverdige, de er også prisbare, og mennesker ringer sex-telefoner for 29 kroner tellerskrittet. Men finnes det transaksjoner hvor A får noe av B uten at A gir noe som helst igjen — som likevel er verdifullt?

Jeg er fristet til å si det med Tom Wolfes karakter Jojos ord.

«Les litt filosofi. Jeg skal vedde på du vil like det.»
Jojo så ut til å ta inn budskapet, for han trakk albuene bort fra posisjonen der de støttet den lengtende skikkelsen på bordet, og rettet seg opp.
«Jeg ville ikke ant hvor jeg skulle begynne.»
(I am Charlotte Simmons av Tom Wolfe)

Derfor spørsmålet: Noen som har lesetips?

Jakta har begynt

Bittet bak i nakken klødde og inviterte stuerommet inn igjen, kjevebeinet hans var tydelig i det barberte ansiktet, enda tydeligere ble det når han tygga hardt, og han snudde hodet halvt, smilte, og vendte seg så tilbake til rifleløpet og ei fille med grove merker av krutt og skitt. Han blåste gjennom metallet til det kom en dyp lyd.
I dag falt han rett etter bekken ved merradauen, det ladde geværet sto pålestøtt i den ubarberte fjellsida, løpet tett i jord, og de orda jeg ville slengt ut til en likemann, ”må du faen holde deg på beina, gutt”, de orda han rådde over, vaka foran øynene mine når jeg lukka dem. Natta finta ut kvelden og vi gikk begge i seng, han fortalte ei historie fra sykehuset, jeg sovna før den slutta.

Ringside: Nussbaum versus akademisk feminisme

En artikkel om feminisme vel verdt å lese.

Avsnittet under får fungere som en appetittvekker (eller et ropende varsku).

These developments owe much to the recent prominence of French postmodernist thought. Many young feminists, whatever their concrete affiliations with this or that French thinker, have been influenced by the extremely French idea that the intellectual does politics by speaking seditiously, and that this is a significant type of political action. Many have also derived from the writings of Michel Foucault (rightly or wrongly) the fatalistic idea that we are prisoners of an all-enveloping structure of power, and that real-life reform movements usually end up serving power in new and insidious ways. Such feminists therefore find comfort in the idea that the subversive use of word is still available to feminist intellectuals. Deprived of the hope of larger or more lasting changes, we can still perform our resistance by the reworking of verbal categories, and thus, at the margins, of the selves who are constituted by them.

Kort tenkt

«Ikke hør etter, hør nå!»
Ordspillet var opplagt og pinlig, så den ene ballesteinen skumpa borti den andre og sendte ei bølge av kvalmsmerte opp forbi rævhullet og BANG inn i nervesenteret. Fruktkjøttet lå i den sjette dumpa oppe fra venstre, tunga traff bylten og reiv den med seg ned i munnhulen, og kjeften laga en liten lyd akkurat da, så dressjakka foran snudde nakkehåret halvveis bak til ”hold kjeft”, hendene lagde en stille protest ved å presse den andre fra høyre gjennom den fjerde og femte fra venstre, ”ta meg i ræva”, og skallematen fakturerte ut ei bot til instinktet midt i kukkhodet.

Ord for helga

På den aller siste siden av Italo Calvinos Le città invisibili (Usynlige byer, 1973), sier Kublai Khan: “Alt er forgjeves hvis den siste havnen ikke kan være noe annet enn helvetesbyen, og det er dit ned i dypet strømmen suger oss i en spiral som blir stadig trangere.”

Marco Polo svarer:

De levendes helvete er ikke noe som skal komme; hvis det finnes et helvete, så er det det som allerede er her, det helvete vi bebor hver dag og som vi skaper ved å leve sammen. Det finnes to måter å unngå lidelsen ved dette på. Den første måten faller lett for mange: Å godta helvete og bli en del av det, akseptere det i den grad at man ikke ser det lenger. Den andre måten er risikabel og krever vedvarende oppmerksomhet og øvelse: Å søke og å klare å erkjenne hvem og hva det er som midt i helvete ikke er helvete og få det til å vare, og å gi det rom.