For riket er ditt i pocket

«eit heilt uvanleg forfattartalent [...] Emanuelsen er, kort sagt, ein virtuos med eit stort repertoar.» Odd W. Surén, Dag og Tid

«Ti særdeles gode debutnoveller.» Trukket frem som en av årets tre beste bøker. Cathrine Krøger, Dagbladet.

«Birger Emanuelsen har levert en av årets mest overbevisende skjønnlitterære debutbøker.» Sigmund Jensen, Stavanger Aftenblad

«en av høstens sterkeste debutantutgivelser [...] Det er en språklig smidighet her, som kombinert med et voldsomt trykk og en tydelighet skaper lesning som gir inntrykk og griper.» Silje Bekeng, Klassekampen

«For riket er ditt er mer enn en vanlig novellesamling [...] Han mestrer antydningens kunst på utmerket vis.» Gro Jørstad Nilsen, Bergens Tidende

«De ti fortellingene oser av fortellerglede og evne til å formidle en historie.» Hilde Elise S. Bie, Agderposten

Les flere anmeldelser her.

2013 er kommet. I løpet av fjoråret ble førsteopplaget av For riket er ditt utsolgt fra lager. Nå er imidlertid boken igjen tilgjengelig, denne gang i pocket-format.

Boken finner du i din lokale bokhandel — eller du kan kjøpe den med fri porto på en av de mange nettbokhandlene.

Intervju i Minerva: – Vold er helt naturlig

Har gjort et intervju med kulturredaktør Kristian Meisingset i Minerva. Her er en ørliten smakebit.

«– Godt og ondt er ikke naturgitte kategorier. Vi prøver bare å overleve, sier forfatter Birger Emanuelsen.

– Verden er organisert rundt historier om at det moralsk gode fører til det beste for en selv. Vi har blitt opplært til å tro at å gjøre det gode fører til belønning. Men det er ofte bare tull, og det gir oss en helt gal motivasjon for å gjøre gode handlinger.

Birger Emanuelsen er aktuell med For riket er ditt, en samling fortellinger, på Tiden Norsk Forlag (utdrag kan leses her). Han presenterer oss for enkeltmennesker som i møte med vanskelige valg ofte velger feil, blir voldelige eller svikter sine nærmeste.

– Det er en gammel forestilling at dersom en ser det gode, velger en det gode. Som regel velger vi i mangel på andre muligheter. Vi velger det alternativet som gjenstår når andre veier er lukkede eller utilgjengelige.»

Resten kan leses her: http://www.minervanett.no/vold-er-helt-naturlig/

Snakk til oss

Da jeg hørte Karl Ove Knausgård og Frode Grytten under minnnemarkeringen på søndag, ble jeg fylt av sorg og takknemlighet. Og så: en klappende glede over at litteraturen faktisk betyr noe.

Vi er alle ensomme. For ethvert menneske skaper sin enestående verden — en verden du aldri vil kunne dele helt og fullt med noen andre. De gangene du bedyrer dine venner at du forstår hvordan de føler, forteller du mest om et ønske. Du kan med øvet sikkerhet formulere for deg selv hva du ville følt i en tilsvarende situasjon, men det er ikke å dele din venns erfaring, det er å skape og ta del i en felles erfaring. Og det er vanskelig nok.

Uansett hvor nær du står noen, vil du oppleve dine venners liv med ditt private språk og blikk. Gjennom vedvarende innsats og vilje kan to personer — kanskje to elskende, kanskje to naboer, kanskje to desperate, hatefulle unge menn — dele en erfaring de begge opplever er deres egen. De blir sett og hørt, og det spiser av avstanden mellom dem. For avstand er smertefullt. Men forsøket på å overvinne avstand er et ærlig uttrykk for hengivenhet og medmenneskelighet. Motsetningen finnes hos dem som misforstår empati med evnen til å innsmigre seg hos andre.

Sånn er det også med god og dårlig litteratur.

«They should be killed – but we can’t kill them»

Var innom denne BBC-dokumentaren (Gypsy Child Thieves) om en gruppe romfolk i Spania. Verdt å få med seg. Filmen viser basically hvordan barn blir utnytta av egne foreldre og/eller organiserte kriminelle. Menneskelige tragedier. Blodet pumpa over at barn vokser opp uten mulighet til å ta del i det liberale demokratiet, hvor du kan fri deg fra åket og leve relativt fritt. Det finnes faktisk ingen mer radikal samfunnsform enn det liberale demokratiet, og jeg er personlig en stor fan. (Sidespor: Det er så uendelig mer fritt her enn i “radikale” læstadianerbevegelser på høyre og venstre.) Men om du som attenåring, eller voksen ungdom, har lyst til å tre ut av det, så bør det være fritt fram. Men det bør altså være et valg.

Barn uten stort anna valg enn utenforskap gjør meg derfor fortvilt. Og selv om leiren oppe på Årvoll kanskje er en liten sak, og «romkulturen» brukes som et av Europas minst presise begrep, ligger det et gigantisk problem og murrer under grustaket. Flere kommentatorer som har skrevet godt, og det er gode leserinnlegg i fleng, men jeg savner faktisk et tydeligere krav om at regjeringa har et ansvar om å gi oss noen forslag til løsninger. Det holder faktisk ikke å si at vi er imot hat. For denne saken er grunnleggende vanskelig, uoversiktlig og derfor potensielt farlig. Og i mangel på andre alternativ enn «få dem ut» på den ene side, og den helt sanne, men utilstrekkelige innsikten om at «folk er folk» på den andre, “tvinges” vi ut i det absurde og meningsløse: å være for eller mot romfolk.

Men i hvert fall, tilbake til dokumentaren. Den ligger på YouTube. Så jeg leste i kommentarfeltet. På de tre første sidene, med flerfoldige likes og “tommel opp”, fant jeg nok kommentarer til å gå inn i en mild depresjon. Jeg er en nokså garva kommentarfelt-leser, men dette er hakket verre enn jeg er vant med. Det folka skriver om barn som vokser opp som ofre i kriminelle nettverk er følgende:

«They should be killed – but we can’t kill them»
«no wonder no one mentions them when people talk about the hollocaust. wish they were finished off»
«I would burn every fucking gypsy who touches my fucking money, fucking burn their whole village.»
« I’m 26, never stole, studied for 18 years, worked like a motherfucker to pay my school fees, rent, bills, etc, and making £400 a week with a uni degree. You have it all and you still the scum of the earth. should be exterminated like coakroaches»

Oversatt til norsk lyder det omtrent slik: “etnisk rensing”.

Important note for English readers: the extreme views in these quotes and in the title are not my own. I am quoting them to exemplify the hate against the Romani people shown among other places at Youtube . For more information about antiziganism, please see Wikipedia’s article on the subject: http://en.wikipedia.org/wiki/Antiziganism

Fra Sorkin til Snooooorkin

Eller: Hvorfor jeg ikke skal se The Newsroom.

Liker du Aaron Sorkin? Spørsmålet forteller deg alt du trenger å vite om noen. Kikker de usikkert på deg, kjenner de ikke til mannen. Å lykke, slå rot! Da slipper du å snakke om kunst og politikk og menneskeverd og Afrika, og kan heller bli kjent med dem. Ta en øl. Men nikker de, har du en lang samtale foran deg. Etter at dere har snust hverandre i ræva på Oslo-vis, ut- og avveksla rang, stilling og nummer, kan dere begynne å prate om «hvor bra!» eller «hvor dårlig!» noe er. For vi er summen av det vi liker & misliker. Slik lyder livsligninga for den kritiske, fritidsbrisne middelklasse.

Aaron Sorkin. Foto: Wikipedia

Preferansesamfunnet var lenge risikoløst så lenge du kunne kodene. Noen miner finnes, men tråkka du skjevt, kunne du skylde på en guilty pleasure. Sjøl har jeg imidlertid funnet et seriemorder-presist spørsmål for å skille klinten fra løkrullene. En svakhet du ikke kan vitse deg ut av. Og det lyder altså:

Liker du Aaron Sorkin? Well. Do you?

Studenter på begynnelsen av 2000-tallet var nok som studenter ellers: Udødelige, lynsmarte idealister som skulle arve verden. Og ikke minst: high on verdier, godhet, medmenneskelighet, osv. Krigen var tilbake, og vi hata krig, så vi danna felles front mot George Bush. Problemet med USA ble omdøpt til Problemet med Bush, og en strøm av amerikanske kunstnere og filmskapere tok vårt parti. Michael Moore. Public Enemy. Noam Chomsky. Men det var noe som ikke stemte helt. Denne gjengen var sikkert greie nok for Gatas Parlament, men come on. Vi var da noe annet? Disse populistene var da bare en forlengelse av det politisk infantile 70-tallet? De gamle grinebiterne? USA-haterne? Det likte vi dårlig. Og alle som jobba i studentavis kunne vel se at metodene til Michael Moore var journalistfaglig svake?

Så da West Wing kom, falt alt på plass. Vi kunne elske og hate samtidig. Dette var det USA vi trodde på. Dette var det vi drømte om. Vi identifiserte oss med de kapable, lynkjappe og skråsikre. For vi var slik selv. Sant? Josuha Lyman, det nevrotiske geni. Sam Seabourne, mannen som forstod alt, bortsett fra sin egen seksuelle markedsverdi. Hvem ønsket seg ikke slike venner? Kvikke, vittige og oppriktige CJ, rettferdige og faderlige Leo. Den sarkastiske, mørke ordkunster … dypstrategen, min personlige helt, selve jødenes konge: Toby Ziegler. Og Jed Bartlet. Herregud. Jeg mener det: Han ble vår Herre og Gud.

Serien skred framover som en bølge av vilje og evne (en formulering en venn av meg senere brukte i en jobbsøknad) – i et hav av godhet og humanitas. Hvem kunne klandre oss for at vi selv forestilte oss et liv i de godes tjeneste? Det var da det eneste valget. Klart vi skulle arbeide med DET GODE! Av genier, med genier, for genier. Og når kvelden kom, skålte vi i whisky og røyka sigar og fortalte om den gangen vi mista flyet og måtte tilbringe en dag med vanlige folk.

Drømmen var slik. Oppslukt i jobben. Spesialister. I sentrum av alt. Selv stjernehimmelen over oss og moralloven inni oss ble fylt av beundring og ærefrykt. Og blodet pumpa ned i avlsstokken.

Så kom arbeidslivet.

Noen av oss endte opp i journalistikken, andre i organisasjonslivet, noen i forvaltningen. Ideer ble dårlig samvittighet. Drømmer ble til utsatte planer. Kontrære meninger ble slitsomme persontrekk & idealer tok omveien om prinsipper og ble holdninger, før de forsvant. Og Sorkin, han ramla ned i kløfta mellom “sånn det kunne være” og “sånn det var”. Nå lå han i bunnen og råtna. Og stanken fra liket trengte seg inn på soverommet når natta kom. Vi lå der i mørket og kjente tyngden av dyna. Svetten mellom låra. Og den dårlige samvittigheten pressa oss nedover mot bakken som tyngdeloven.

Så kom The Wire. Og vi så oss aldri tilbake.

West Wing. Drømmenes land. Foto: Wikipedia

 I The Simpsons sier Bart: Making teenagers depressed is like shooting fish in a barrel. Det er en kommentar til alle disse orkestrene (som min mor sier) som går kledd i sort, føler på verdens smerte og selger millioner av plater mens ungpikene skraper seg til blods. Men det er vel like lett å kile egoet til den velutdanna middelklassen? Feste drømmer i dem & oppildne dem til himmelstorming. Få dem til å føle at det er mer i denne verden enn naturlover og hardt arbeid. Og det er DETTE som er Sorkins store talent. Han er en luremus forkledd som manusforfatter. For han skaper en eventyrverden vi tror er innafor rekkevidde – en verden som vil manifestere seg om folk bare lytta til OSS! Feel good for do gooders. Litt som den internasjonalt bevisste delen av SV. Vel. SV ligger under sperregrensa, og jeg sover endelig godt om natta.

Og en annen vittig figur har sagt: There’s an old saying in Tennessee – I know it’s in Texas, probably in Tennessee – that says, fool me once, shame on – shame on you. Fool me – you can’t get fooled again.

Så skal jeg se The Newsroom?

Shiiiiiiiiiiiit.

***
Oppdatert: Asbjørn Slettemark har skrevet om sine inntrykk av serien så langt. Fikk egentlig ikke noe mer lyst til å se den nå. Det videoklippet fra åpningsscenen var nok. Herre jesus.

Har flytta butikken

Indeed I haz.

Har gått sell out, blitt kjøpt opp, syndikert og flagga ut på en gang. Du finner nå bloggen min Selvsagt på Cappelen Damms bloggportal Forlagsliv.

Men jeg kommer kanskje plutselig tilbake her også.

«Intet drap – ingen morder»

Jeg kom ved en tilfeldighet over følgende kriminalreportasje, publisert i Verdens Gang i 1974. Jeg deler den fordi den er et tidsbilde for kriminaljournalistikken den gang, men også for et nyhetsspråk vi sjelden ser i avisene i dag. Navnene på de avdøde er forandret. Jeg har pent spurt artikkelforfatter Knut Haavik om lov til å legge den ut.

Dobbeltdødsfallet på Sotra utenfor Bergen er oppklart. Det finnes ingen ukjent morder bak tragedien. De to menn ble ikke drept. En sjokkartet redsel tok livet av dem begge.

Sjefen for Mordkommisjonen, politiavdelingssjef Rolf Harry Jahrmann, er skråsikker når han sier:

— Det finnes ingen morder — en ukjent tredjemann i denne saken. Det er en tragisk ulykke som er skjedd.

Da politiet i Bergen og Mordkommisjonens spesialister rykket ut til Sotra ante man et fryktelig dobbeltdrap. En mann lå bastet og bundet inne i hytta Han var død. Et par hundre meter unna lå arbeidskameraten. Også han var død.

Løsningen
Men løsningen på kriminalgåten var hverken dobbeltmord eller slagsmål med dødelig utgang for begge. Politiet mener nå å ha funnet fram til løsningen:

Ola (55) og Per (50) fra Fana var arbeidskamerater. Ola kjøpte i fjor en gammel sjøbu ute ved havgapet i Sotra. I løpet av høsten og vinteren innredet han sjøbua til feriehytte.

Lørdag 31. september dro han ut på hytta sammen med sin arbeidskamerat Per. De to så fram til en hyggelig week-end.

Et anfall
Om kvelden kom en liten drink på bordet. De to kameratene pratet hyggelig sammen. Men plutselig skjedde det noe med Per. Han så plutselig farlig ut. Han fikk muskeltrekninger i ansiktet. Hendene krummet seg mot kameraten på den andre siden av bordet. Verten, Ola, ble livredd. Han trodde at gjesten plutselig var blitt livsfarlig sinnssyk.

Han visste ikke at Per hadde lett fallesyke*. Han ante ikke at kameraten hadde et epileptisk anfall. Antagelig ble anfallet utløst av den tynne pjolteren Per hadde drukket.  

Tvangstrøye
Politiet mener at følgende så har skjedd: Ola trodde at den andre hadde fått et anfall av sinnsforvirring. Han kastet seg over kameraten og fikk lagt ham i gulvet. – Hvordan skal jeg forhindre at han ikke gjør seg noe, har Ola åpenbart tenkt.

Han fikk fatt i et tau. I fortvilelse og desperasjon bant han sin venn. Per hadde kramper og kastet seg rundt på gulvet mens Ola bandt ham. Han laget den rene tvangstrøye av tauet, for at den andre ikke skulle komme løs og skade seg. Tauet ble surret rundt beina, hendene og nakken. Til slutt lå Per stille på gulvet.

Legehjelp
Ola har hatt en eneste tanke i hodet: – Jeg må hente legehjelp.

Han løp ut av hytta. Det var mørkt ute. Ola løp mot folk. Men han tok feil av veien. Han falt utenfor en skrent og ble slått bevisstløs i fallet. Skadene var ikke dødelige.

Inne i hytta var Per komet over epilepsianfallet. Han husket intet og forstod ikke hvorfor han var bundet.

Dødelig
Han var helt fastsurret og fikk panikk. Fortvilet forsøkte han å komme løs av tauene. Han vred seg over i en annen stilling – en dødelig bevegelse!

Taubukten rundt nakken strammet til og strupte sammen over halsen. Per ble kvalt mens kameraten lå bevisstløs i snøen et par hundre meter unna.

Ola lå fortsatt besvimt. Kulden tæret livskreftene ut av ham. Ola frøs i hjel.

Svaret var nei
Hvordan har så politiet funnet fram til dette hendelsesforløpet? Det første Mordkommisjonen og politiet i Bergen gjorde var å undersøke om en ukjent tredjemann kunne ha vært på åstedet. Etter en grundig etterforskning ble svaret ubetinget nei.

Var det et fylleslagsmål? Hadde den ene fått overtaket? Hadde Ola surret sitt offer fast, og senere omkommet av skader han fikk i kampens hete?

Nei – obduksjonen fortalte noe annet. De to døde var ikke beruset. Begge hadde meget lite alkohol i kroppen. Antagelig hadde de tatt høyst en pjolter den skjebnesvangre lørdagskvelden. Politiet spurte videre:

Uløst gåte
Hvorfor ble Per bastet og bundet inne i hytta? Gåten var lenge uløst. De dødes familie- og omgangskrets ble avhørt gang på gang.

Endelig fant politiet et par personer som kunne fortelle at Per en eller to ganger tidligere hadde hatt lignende anfall. Biten falt plutselig på plass i puslespillet …

Politiet har rekonstruert hendelsesforløpet i detalj. Teori etter teori ble forkastet – bare den ene kunne stemme.

Nå kan man meddele de dødes pårørende: Ingen ble myrdet – ingen av dem var morder.

 * tidligere brukt betegnelse på epilepsi, spesielt epilepsi med generaliserte tonisk-kloniske anfall.